Kommentar

Mindre demokrati, flere kupp

I overskuelig framtid vil Russlands angrep på Ukraina oppta så godt som hele den kapasitet det internasjonale samfunn har til konflikthåndtering. Vil kuppmakere andre steder i verden utnytte et sikkerhetsmessig vakuum?

l

16. februar ble oberstløytnant Paul-Henri Sandaogo Damiba tatt i ed som Burkina Fasos nye president, etter et militærkupp i januar. Det forsterker en illevarslende bølge av kupp og demokratisk tilbakegang på det afrikanske kontinentet, der fjoråret ble et beklagelig comeback-år for udemokratiske og voldelige maktovertakelser.

«Epidemi av kupp»

FNs generalsekretær António Guterres har betegnet det som «en epidemi av statskupp», mens Ghanas president Nana Addo Dankwa Akufo-Addo – som også er formann i den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen Ecowas – konstaterer at bølgen av kupp i Vest-Afrika innebærer en «trussel mot fred, sikkerhet og stabilitet i regionen».

Dessverre er det lite som tyder på at den demokratiske tilbakegangen vil snu med det første på verdens fattigste kontinent, som huser 11 av verdens 15 mest sårbare stater. Når verdenssamfunnets krefter og oppmerksomhet lenge framover vil måtte rettes mot Europas verste krigsovergrep i nyere tid, vil risikoen trolig bare øke for destabilitet og kuppframstøt i andre verdenshjørner.

Frykten er at statskuppene i flere land i Vest-Afrika og Sahel kan smitte videre, forsterket av folkelig misnøye med så vel dårlige levekår som håndteringen av ekstreme islamistgrupper

—  Geir Ove Fonn

Åtte kuppforsøk

Bare i løpet av et års tid har Afrika sør for Sahara hatt åtte kuppforsøk: i Tsjad, Guinea, Mali, Niger, to ganger i Sudan, i Burkina Faso og Guinea Bissau. I fem av tilfellene endte det med at kuppmakerne lyktes med å fjerne ledere fra makten, blant annet altså i det vestafrikanske landet Burkina Faso, der landets demokratisk valgte president Roch Marc Christian Kaboré ble pågrepet og avsatt etter kuppet 24. januar.

Den kuppinnsatte president Damiba begrunnet den væpnede maktovertakelsen med myndighetens manglende evne til å slå ned det jihadistiske opprøret i landet. Men tross dette og juntaens løfter om retur til konstitusjonell orden «innen rimelig tid», har både Den afrikanske union (AU) og Ecowas fordømt kuppet og suspendert Burkina Fasos medlemskap.

Kraftig forverring

Siden avkoloniseringen nådde toppunktet rundt 1960, har det vært over 200 kupp og kuppforsøk i Afrika sør før Sahara, hvorav halvparten har lyktes med å overta makten i en kortere eller lengre periode. Fra 1960 til 2000 lå antallet kuppforsøk relativt stabilt på rundt fire i året, med en lovende nedgang til bare to kuppforsøk årlig de neste to tiårene. Men altså med en flerdobling av dette i 2021, i all hovedsak i Vest-Afrika og Sahel-regionen.

Land som rammes av militærkupp preges som regel av svak demokratisk forankring, utstrakt fattigdom og vanstyre. Det er også tilfelle i lutfattige Burkina Faso, der Blaise Compaoré styrte diktatorisk i 27 år etter at han tok makten ved et statskupp i 1987, fram til han i oktober 2014 flyktet i eksil. Den nylig kastede president Kaboré (64) kom fra den politiske eliten rundt Compaoré, men ble valgt som president i 2015, og gjenvalgt med solid flertall i 2020. Mye av grunnen til hans sterkt minkende popularitet det siste året, er myndighetene svake håndtering av et islamistopprør som har drevet én million mennesker på flukt, og der tusenvis er drept.

Farlig smitteeffekt

Frykten er at statskuppene i flere land i Vest-Afrika og Sahel kan smitte videre, forsterket av folkelig misnøye med dårlige levekår, samt med ledernes svake håndtering av ekstreme islamistgrupper som al-Shabab, al-Qaida, Boko Haram og IS i Vest-Afrika. Deres herjinger virker sterkt destabiliserende i alt fra den mislykkede staten Somalia til Afrikas folkerike gigant Nigeria, samt i Nigerias naboland Niger, Tsjad og Kamerun. Dette er en region preget av svake politiske strukturer og betydelig demokratisk underskudd, med utbredt korrupsjon, dyp fattigdom, stor arbeidsledighet og omfattende lovløshet.

Kuppmakere kan hente næring fra misnøye og protester i en rekke vanstyrte land, noen ganger fulgt av folkelige jubelscener når makthaverne kastes. Jubelen handler ikke primært om støtte og tiltro til militæret, men om velbegrunnet mistillit til en politisk elite som ikke har forvaltet demokratiske idealer eller maktet å få på plass stabilitet, sikkerhet, økonomisk vekst og godt styresett.

Stormaktenes rolle

Kupp har en tendens til å smitte, og det er systematisk større fare for kupp i land som allerede har vært rammet av kupp, som i Burkina Faso, der seks av sju kuppforsøk har lyktes. I tillegg spiller ofte eksterne krefter og geopolitisk splittelse en destabiliserende rolle, som når Russland leverer våpen til krefter i Mali og andre Sahel-land som er fiendtlig innstilt til den tidligere franske kolonimaktens omstridte militære nærvær.

I FNs sikkerhetsråd bidrar dessuten stormaktenes maktkamp til påfallende passive reaksjoner og fordømmelser av mange kupp. Rådet kom ikke engang med noen uttalelser etter kuppene i Tsjad og Guinea i fjor. Splittelsen handler blant annet om at Russland og Kina insisterer på at Sikkerhetsrådet skal holde seg unna staters indre anliggender. Samtidig er ofte maktpolitiske hensyn styrende for hvor hardt vetomakter som USA og Storbritannia presser på for reaksjoner og sanksjoner mot ulike militærkupp.

Demokrati-svekkelse

Den nye kuppbølgen går i tospann med en nedadgående trend for demokratiet i Afrika sør for Sahara. På The Economist sin ferske Democracy Index 2021, ligger de aller fleste landene i denne regionen nær bunnen av listen. Bare ett av landene, den vesle øystaten Mauritius øst for Madagaskar, regnes som fullt demokrati. Sør-Afrika og fem andre land betegnes som mangelfulle demokratier, 14 land er i mellomkategorien hybrid-regime, mens hele 23 land i regionen klassifiseres som autoritære regimer.

Dermed brytes den forsiktige optimismen som preget de første årene etter avslutningen av den kalde krigen, da Afrika sør for Sahara opplevde en klar økning i demokratiske valg og fredelige maktovertakelser. Ekstra bekymringsfullt er det at undersøkelser viser at afrikanske velgere får stadig mindre tiltro til at demokratiske valg er i stand til å gi dem de lederne de ønsker. Misnøyen er ikke blitt mindre under en koronapandemi som ytterligere har forverret levekår og framtidsutsikter i mange afrikanske land, der særlig den sterkt voksende ungdomsgenerasjonen er i ferd med å miste håpet om et godt liv.


Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn har vært utenriksjournalist i Vårt Land i en årrekke, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar