Kommentar

Mangelen på gudstjenester vekket mine mest eksentriske sider

RITUALER: Da gudstjenestene stengte etterlot det meg i et vakuum. Ikke fordi jeg manglet tilgang på informasjon om kirkens lære, men fordi jeg stod uten meningsbærende ritualer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg vet ikke om noen la merke til meg, der jeg spaserte målrettet mellom alle de frosne gravstøttene i tussmørket. En og annen gikk kanskje tur med hunden sin, men ellers var det vanligvis bare meg der, på gravlunden ved Sagene kirke i Oslo. Jeg gikk til den samme plassen hver dag, stilte meg opp foran et tre og leste et dikt for meg selv.

Jeg trodde aldri jeg skulle pådra meg en sånn vane, men dette lille ritualet holdt jeg altså gående gjennom flere måneder. Ikke at poesien betydde noe særlig fra eller til for noen på kirkegården, det tror jeg neppe. Først og fremst var det kanskje eksempel på hvordan perioden med de hardeste koronarestriksjonene fikk mine mest eksentriske sider til å slå ut i full blomst.

Da alt ble stengt og vi måtte unngå sosial kontakt, kjente jeg min egen psyke godt nok til å vite at denne perioden ville tære på, og jeg sugde til meg alle ekspertenes råd. Ofte handlet de om å etablere gode vaner: Spise sunt, holde seg i bevegelse, få nok søvn og ringe en venn. Alt dette var vel og bra, men jeg savnet noe som kunne hjelpe meg å adressere situasjonen og skape en slags orden og mening i det hele.

Resultatet ble at jeg lagde mine egne, små ritualer i hverdagen, slik som den nevnte diktlesningen. Det ble en slags stille protesthandling i krisen.

Åpne kirker

Koronapandemien kan føles som en fjern fortid, nå som krisen er supplert med en ny en. Selv om man kan bidra med både frivillig innsats, penger og aksjonisme, føles det overveldende med nok en krise utenfor vanlige folks kontroll.

Samtidig ser man at kirker over hele verden, Norge inkludert, åpner rommene sine slik at folk kan komme der for å be, samt uttrykke sinne og frustrasjon over krigen i Ukraina. Det har blitt et vanlig fenomen i krisetid. Noen kan trekke på skuldrene av det. Men etter en lang periode med begrensede muligheter for å samles i kirker og gudshus, har viktigheten av sånt kommet høyere opp i bevisstheten min.

Hva ble egentlig borte fra menneskers liv i de periodene da mulighetene for å samles til fysiske gudstjenester var sterkt begrenset?

Meningsbærende ritualer

Noen har kanskje klart seg utmerket godt uten å gå til gudstjeneste, for andre er dette en helt essensiell del av troen deres, enten som et sted der man mottar sakramenter, hører forkynnelse eller treffer felles troende.

Selv var jeg ikke særlig bekymret for sjela mi da gudstjenestene opphørte. Jeg tilhører den gruppen som før pandemien gikk regelmessig til gudstjeneste, noe jeg har gjort lenge. Hvis jeg hadde fått et klistremerke i søndagsskoleheftet for hver kristne samling jeg har vært på gjennom livet, så tror jeg det ville blitt nok til å tapetsere hele leiligheten min. Jeg kunne fint klare meg gjennom en pandemi uten å bli fortalt fra en talerstol at Gud er glad i meg, at Jesus døde på korset og at det er bra å elske sin neste. Dessuten hadde jeg god tilgang på fellesskap med andre troende, og visste utmerket godt hvordan jeg kunne be til Gud på egen hånd.

Likevel etterlot fraværet av gudstjenester seg et vakuum, som jeg måtte fylle med noe annet. Jeg tror det handlet om at hverdagen min plutselig var blottet for meningsbærende ritualer.

Deltakelse kirkens ritualer gir meg en følelse av å være menneske og ikke bare en organisme

—  Morten Marius Larsen

Behov for sammenheng

I de periodene følte jeg meg litt som en av figurene i dataspillet The Sims. I spillet må man sørge for at karakterene får nok påfyll av mat, søvn, komfort, moro og sosialt samvær – og et parameter nede i hjørnet forteller hele tiden hva de mangler. Menneskene er ganske enkle i The Sims, med noen klart definerte behov som må fylles for at de skal være tilfreds.

Ting som trening og kosthold har absolutt mye å si for hvordan jeg fungerer. Men det som manglet, var en annen type vane: Den som dreier seg rundt behovet for mening og sammenheng.

Felles markeringer

Det fins plenty av sånt i gudstjenester, i de tingene man gjentar hver gang, slik som kollektiv bønn, sang og nattverd. Sånne ritualer er meningsbærende, både fordi de bærer med seg den meningen kirken har gitt det, men også fordi man kan tråkke inn i dem med det livet man bærer med seg, og se det i en større sammenheng.

Deltakelsen i dette gir meg en følelse av å være menneske og ikke bare en organisme. På grunn av rommet det gir for refleksjon, samt muligheten til å uttrykke noe jeg tror på gjennom symbolske handlinger i fellesskap med andre.

Også Russlands krig mot Ukraina aktualiserer dette behovet for å gjøre felles markeringer, gjennom demonstrasjoner og protester, men også kollektiv bønn i kirker og menigheter. I det lange løp er kanskje ikke disse tingene utslagsgivende for det endelige utfallet av krigen. Men om ikke annet, så kan det kanskje hjelpe oss å bevare vår menneskelighet.

Les mer om mer disse temaene:

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen er nyhetsleder på religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar