Kommentar

En majoritet som frykter minoriteten, står igjen med liten ære

FLYKTNINGER: En sober NRK-korrespondent, en rå rapper fra Bergen og en mild stortingspresident fra Skotselv er akkurat det vi trenger nå.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Regina Tucker, alias rapperen Myra, har smøget seg inn i øret de siste ukene. Det vil si – «smyge» er et lite dekkende ord når du skal beskrive råhet, rytme, ærlighet og en kraftig dose opprør. Myras musikalitet og språklige eleganse har gjort januardagene mindre grå og kalde. Vi som har fulgt hennes historie på TV 2-programmet Hver gang vi møtes, har felt tårer og blitt overveldet.

Myra ble født i Sierra Leone mens borgerkrig herjet. Flyktet med sin mor og søsken over lik og i stor livsfare. Hun kom via flyktningleir i Liberia til Lindås utenfor Bergen med tre søsken. Det gikk ikke helt som det skulle. Oppgaven ble for stor for en kvinne som hadde tatt til seg fire barn ekstra – for å redde noen flere liv. Det norske samfunnet leverte barnehjemstjenester og fosterfamilier.

Myra spilte et kort men effektivt sett på Øyafestivalen.

Det var ikke på grunn av storsamfunnets heller brokete tilbud til et barn og en ungdom at hun i dag er en prisvinnende artist med et kraftfullt budskap. Hun har greid seg selv. Overlevelse og kampvilje er to ord som kanskje kan være dekkende for noe av det hun bærer. Men enda viktigere: Stolthet og omfavnelse.

Masuds stemme

De samme fire ordene kan brukes om vår nye stortingspresident, Masud Gharahkhani. I Vårt Land og på Lindmo fredag ble vi bedre kjent med denne store, lune typen med brei skotselv-dialekt, nykjøpt nålestripet dress og øyne som skifter mellom å glitre av humor og å romme generasjoners sorg og tap.

Stortingspresident Masud Gharahkhani. Min Tro.

Tirsdag kveld fikk vi også høre afghanske flyktningers stemmer, under Debatten på NRK. De norske politikerne og ekspertene ble ikke invitert. Dermed fikk vi fortellinger om desperasjon og kraft, men også åpenhet og refleksjon. Og ikke minst utvidet disse stemmene vår forståelse av en av verdens mest komplekse konflikter. For det er ikke alltid vi som har alle svarene.

… og Yamas

På flukt var også Yama Wolasmal og hans familie for noen tiår siden. Nå stiller han Taliban-ledere til veggs med sin beherskede styrke i et intervju det allerede går gjetord om i internasjonale medier. NRK-korrespondenten demonstrerer på 7 minutter og 59 sekunder hva en samfunnsressurs er. Det er visse ekstrem-oppgaver som løses langt bedre for en med Yamas bakgrunn enn min.

Yama Wolasmal blir NRK sin nye midtøsten korrespondent.

Vi har blitt et annet samfunn enn vi var i 1970, da de første fremmedarbeiderne landet på Fornebu. Verden er også blitt en annen. Fattigdom, krig og konflikt skaper flukt og migrasjon.

2022 blir et år på flukt for rundt 281 millioner mennesker. Det er mange, men det utgjør ikke mer enn 3,6 prosent av verdens befolkning, i følge FNs flyktningkommisjonær. Så det burde være mulig å fordele oppgavene litt bedre enn vi gjør.

Stemmene som har fått definere

Hvis vi hadde lyttet litt bedre etter, hadde det de siste tiårene vært mange slike sterke stemmer som sto klare til å bidra til å finne løsninger, skape et bedre samfunn. Men de har hatt sterk konkurranse. Og de har vært i en svært utsatt posisjon.

I mange år har innvandringsmotstandernes stemmer fått svært god plass i norsk og europeisk offentlighet. I mange land har de også utgjort en velgergruppe som har skapt politiske skjelv ved valg etter valg. To tiår med anti-innvandringsretorikk i alle kanaler gjør noe med oss.

Det skaper et oss og et dem: En majoritet som frykter minoriteten, står igjen med lite ære.

Når vi omsider er i ferd med å skape en offentlighet der stemmer med innvandrerbakgrunn ikke bare blir spurt om sin annerledeshet, men om sine løsninger, er det verdt å lytte.

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

Men det skaper også politikk. Nylig publiserte NTB artikkelen om Europas nye grenser og murer. For det er ikke bare Donald Trump som har gitt ordre om «build that wall» – murer og gjerder er på plass også i hele vårt europeiske nabolag.

Polen er i ferd med å bygge en mur mot Hviterussland til en verdi av rundt 353 millioner euro, skriver AP.

Hellas piggtrådbarriere fra 2012 på elleve kilometer på grensen til Tyrkia er blitt forlenget og forsterket.

26.	Store barrierer med stålgitter og piggtråd står i kilometervis langs tilfartsveiene til havneområdet i Calais. De er finansiert av britiske myndigheter for å hindre adkomsten til motorveien og jernbanene for folk som prøver å komme seg til England med lastebiler og tog som skal krysse Den engelske kanal.

Bulgarias 30 kilometer lange piggtrådgjerde langs grensen til Tyrkia er nå på 259 kilometer.

Ungarn, Serbia, Kroatia bygger. Det er gjerder, murer og piggtråd også i Østerrike, i Italia, i Frankrike og i de spanske enklavene i Marokko.

I Slovenia passer man på sine vakre turistområder ved hjelp av stadig mer piggtråd, mens Nord-Makedonias barriere er «bare» på 32 kilometer.

Ingen gode politiske løsninger

Det er kanskje et lettvint poeng å bruke Myra, Masud og Yamas historier til å forsøke si noe fornuftig om flyktning- og migrantutfordringene i verden.

Men fordi det mangler noen viktige perspektiver i debatten om migrasjon, gjør jeg det likevel:

Det finnes faktisk svært mange mennesker i verden som trenger akutt hjelp. Og verdens ressurser er så skjevt fordelt at trykket mot rike land vil fortsette. Det er helt legitimt å kjempe for sitt liv og for en bedre fremtid. Foreldrene til Myra, Masud og Yama gjorde nettopp det.

Og hvorfor skal vi ikke bistå flere, når vi har muligheten til det? Det internasjonale samarbeidet for verdens flyktninger har i mange år handlet mer om hvem som skal slippe å bidra, enn hvem som har muligheten til det. Det er dessuten veldig naivt å tro at enda noen flere meter med piggtråd er det som løser migrant- og flyktningkrisen i verden.

Når vi etter ganske mange år som et flerkulturelt samfunn omsider er i ferd med å skape en offentlighet der stemmer med innvandrerbakgrunn ikke bare blir spurt om sin annerledeshet, men om sine løsninger, er det verdt å lytte.

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem har vært nyhetsredaktør i Vårt Land siden september 2019. Hun har ansvar for avisens nyhetsavdeling og publiseringsavdeling.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar