Kommentar

Når forbønn blir et onde

Selv de beste intensjoner kan ha den mest skadelige effekt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I tirsdagens Vårt Land fortalte CP-rammede Jens Arne Dolmen om sine opplevelser i møte med kristenkarismatiske miljøer. Både han og pastor Magne Hultgren, som selv har erfaring med barn med funksjonshemninger, beskriver vonde og vanskelige møter med folk i menighetene de har hatt igjennom årene.

Hultgren sier han har fått høre at han og kona ikke har trodd nok, og at det er derfor de har fått barn med funksjonshemninger. Dolmen har opplevd å ikke bli sett på som en ressurs på grunn av sin CP, og sier han også har hørt at han ikke har trodd godt nok – og at det er derfor han ikke er funksjonsfrisk.

Både Hultgren og Dolmen trives i de kristne sammenhengene de er en del av i dag, men de har likevel et ønske om å si ifra om det de har opplevd som dypt problematisk i ulike miljøer de har vært innom – særlig kristenkarismatiske, ifølge dem selv.

Sterk tro på helbredelse

Troa på helbredelse har tradisjonelt stått ekstra sterkt i karismatiske menigheter. I enkelte sammenhenger, gjerne definert som «trosbevegelse», har man forkynt at helbredelse nærmest skjer automatisk bare man tror nok. Dette tankegodset har det blitt tatt flere oppgjør med. Mange har påpekt hvor skadelig det kan være å legge ansvaret for helbredelsen på den enkelte troende. De mest toneangivende karismatiske miljøene har en annen praksis i dag, som tar mer hensyn til mennesker i sårbare livssituasjoner.

Men fremdeles i dag er det ikke uvanlig at karismatiske menigheter setter av egne møter til forbønn, og håndspåleggelse med mål om at mennesker skal bli friske.

Det er viktig å understreke at det ikke bare gjelder frikirkelige sammenhenger. Bibelen forteller flere steder om syke som blir friske med Guds hjelp, og tradisjonen for forbønn står naturlig nok sterkt også i Den norske kirke og andre kirkesamfunn.

Samtidig er det sånn at teologien og forkynnelsen knyttet til forbønn og helbredelse varierer sterkt mellom de ulike kirkesamfunnene. Det er, for eksempel, en viktig forskjell mellom bønn for syke og bønn om helbredelse for syke.

Sistnevnte praksis er utvilsomt mer utbredt i det vi gjerne definerer som kristenkarismatiske miljøer. Her er det med andre ord særlig avgjørende å huske på at med en slik praksis følger også et stort ansvar.

Å tørre å tro på bønn og på Guds inngripen i våre liv vil alltid komme med en stor risiko for skuffelse

—  Elise Kruse, religions- og featureredaktør

Kan skade og traumatisere

Det Dolmen og Hultgren gjør ved å stå frem og fortelle om sine opplevelser krever et enormt mot. Ikke minst står det respekt av måten de gjør det på, og hvor viktig det er for dem å samtidig understreke at de aldri kommer til å slutte å be for mennesker.

Forbønn i seg selv er ikke problematisk. Tvert imot er det noe av det aller fineste man kan gjøre for et annet menneske. Å be for noen er en kjærlighetserklæring til et annet menneske og en tillitserklæring til Gud.

Allikevel kan forbønn også skade, ødelegge og traumatisere mennesker. Det kan påføre skyld og skam, og bidra til at mennesker vender ryggen til troa og til Gud. I andre tilfeller kan det gjøre at man ender opp med å vende ryggen til den medisinske behandlingen som kunne ha reddet ens liv.

De aller fleste ganger er ønsket om å be for noen tuftet på gode intensjoner og et genuint uttrykk for å ville hjelpe et annet menneske, men noen ganger kan spørsmål om å bli bedt for såre mer enn det trøster. Det ble det stor debatt rundt for snart tre år siden da en pastor hevdet å ha fått en kortvokst til å «vokse ut».

Koronahelbredelse

Dessverre kan det virke som enkelte kristne miljøer fortsatt ikke forstår dimensjonen av forbønnens potensielle skadevirkninger. Det er ikke minst blitt aktualisert gjennom koronapandemien.

Vaksineskepsisen i flere kristne miljøer har blitt viet noe, men på ingen måte nok oppmerksomhet med tanke på hvor utbredt den er. Selv om flere kristenledere har tatt til orde mot vaksinemotstand og koronaskepsis, vet vi at det i flere mindre forsamlinger rundt omkring i landet fortsatt er mennesker som tror at siden Gud er sterkere enn et virus, er det ingen vits å vaksinere seg eller følge myndighetenes anbefalinger.

Like farlig som vaksineskepsisen, er troa på man kan bli helbredet for korona. Vi snakker om tilfeller der mennesker med påvist koronasmitte har møtt opp på helbredelsesmøter, og blitt lagt hender på og bedt for – her i Norge.

Når troa på forbønn og helbredelse blir så sterk at den kommer i veien for myndighetenes tiltak for å hindre pandemismitte, har vi et stort problem. Det samme gjelder enkeltmennesker som unngår å ta imot kreftbehandling eller annen medisinsk behandling fordi troa på å bli frisk med Guds hjelp alene er så sterk.

Jens Arne Dolmen

Risiko for skuffelse

Det samme gjelder skammen man risikerer å påføre mennesker med funksjonsnedsettelse når man stadig spør om å be for dem slik at de kan bli funksjonsfriske. Alt dette er problemer kristne miljøer og ledere må vise at de tar på alvor og vil gjøre en reell innsats for å motvirke.

Å tørre å tro på bønn og på Guds inngripen i våre liv vil alltid komme med en stor risiko for skuffelse. Alle som har opplevd å miste noen i nær familie eller vennekrets til sykdom vet hvor tøft det kan være når man oppriktig har trodd og bedt om at vedkommende skulle bli frisk. Mange har mistet den dyrebare siste tida med sine nærmeste nettopp slik.

Det betyr ikke at vi skal slutte å tro på bønnens kraft, men det krever forsiktighet og varsomhet – særlig i møte med sårbare mennesker – når vi skal formidle den troa.

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar