Ved en tilfeldighet ble Forum for Kina-Afrika-samarbeid (Focac) avholdt omtrent samtidig som verden begynte å innse alvoret i den nye omikronvarianten av koronaviruset. Den svært smittefarlige mutasjonen med utspring i Sør-Afrika understreker det kritikere hele tiden har advart om: Så lenge verden ikke solidarisk sørger for at alle land får god tilgang til vaksinen, så vil stadig nye mutasjoner oppstå, og bli spredd også til rike land med godt vaksinerte befolkninger.
Under Focac-møtet i Senegals hovedstad Dakar tidligere denne måneden, det åttende i rekken siden tusenårsskiftet, leverte Kina en gunstig timet «gavepakke» til det afrikanske kontinentet. På videoskjerm fra Beijing kunne president Xi Jinping annonsere at Kina vil bidra med en milliard vaksinedoser for å slå tilbake koronapandemien i Afrika, i tillegg til de 200 millioner dosene kineserne allerede har levert. Dessuten lovet han å sende 1.500 kinesiske helsespesialister til afrikanske land, som en ytterligere støtte i kampen mot koronaviruset.
Produksjon i Afrika
600 millioner av de lovede vaksinedosene leveres av Kinas hjemlige legemiddelindustri, men enda viktigere: 400 millioner doser skal produseres lokalt i afrikanske land, i samarbeid med kinesiske selskaper. President Xi Jinping tok da også i bruk solidariske honnørord om et «ubrytelig brorskap» mellom Kina og Afrika da han lanserte den enorme vaksinehjelpen:
«Vi er nødt til å sette mennesker og livene deres først, basere oss på vitenskap, støtte unntak fra patentrettigheter på covid-19-vaksiner, og redusere immuniseringsgapet gjennom å sørge for tilgang til rimelige vaksiner i Afrika». Xi annonserte samtidig at Kina vil etablere samarbeid om ti ulike prosjekter innen helse og medisin på det afrikanske kontinentet, utover det som allerede er etablert gjennom den såkalte Helse-Silkeveien som ble lansert i 2015.
Kinas satsing i Afrika har neppe vært fullt så kynisk som de argeste kritikere har hevdet, med sine advarsler om at Beijings mål har vært å utnytte og skaffe seg et «nakketak» på afrikanske land.
— Geir Ove Fonn
Gir økt goodwill
«Vaksinediplomatiet» vil trolig bidra til å oppnå det Beijing ønsker, nemlig økt goodwill og innflytelse i Afrika. For tross fagre løfter fra det internasjonale samfunnet om å bistå Afrika med vaksiner, blant annet gjennom det globale vaksinesamarbeidet Covax, så er fortsatt bare rundt 7 prosent av innbyggerne i Afrika fullt vaksinert, sammenlignet med to tredjedeler av befolkningen i rike land. I et land som Storbritannia har allerede en tredjedel av befolkningen over 12 år fått sin tredje dose.
Kinas afrikanske offensiv har pågått i et par tiår, hovedsakelig gjennom storstilte lån og investeringer, samt utbygging av infrastruktur som afrikanske havner, veier og jernbanestrekninger. Til gjengjeld har Kina sikret seg store leveranser av afrikansk olje, mineraler og andre råvarer til sin egen industri. De har også sikret seg et stort eksportoverskudd gjennom å selge sine billige, masseproduserte varer på det afrikanske markedet.
[ Vesten prioriterer boosterdoser over vaksinering i fattige land: – Risikerer å forlenge pandemien ]
Advarsler om gjeldsfelle
Fra mange hold er det advart om at Kinas enorme lån til prosjekter i afrikanske land risikerer å sette landene i en gjeldsfelle, et avhengighetsforhold Beijing eksempelvis kan utnytte til å overta havner og annen infrastruktur som gir dem sterkere strategisk fotfeste på kontinentet. Så langt har det skjedd i liten grad, og fortsatt har Kina bare en eneste marinebase i Afrika, i Djibouti.
Det er likevel ingen tvil om at Kina gjennom sin låne- og investeringspolitikk søker innflytelse og støtte fra afrikanske stater, også i diplomatiske stridigheter som kampen om suverenitet over Taiwan. I motsetning til vestlige land, praktiserer kineserne en ikke-innblandingspolitikk, som i praksis betyr at deres lån og bistand kommer uten «ubehagelige» krav til despotiske afrikanske regimer om å overholde menneskerettigheter og andre demokratiske standarder. Flere afrikanske ledere med koblinger til korrupsjon har fått låne midler til utbyggingsprosjekter som ikke nødvendigvis er god samfunnsøkonomi, men som har «kjøpt» dem velgerstemmer til å beholde makten.
Mer jevnbyrdig handel?
Vaksine-offensiven på ministermøtet i Dakar kan gi Beijing en ganske rimelig PR-gevinst på kontinentet. Dette forsterkes av andre samarbeidsplaner som ble lagt fram, om at Kina vil øke importen av afrikanske produkter betydelig de neste årene, og oppskalere samarbeidet innen handel, digital teknologi, forskning og grønn utvikling.
Samtidig kom det signaler om at Beijing ikke er like ivrig som før på låne- og investeringsfronten. Mens det på de to foregående Focac-møtene, i 2015 og 2018, ble lovet 60 milliarder dollar i investeringer og kreditter til Afrika, ble dette på årets møte redusert til 40 milliarder dollar. Det sammenfaller med at volumet på kinesiske lån til Afrika falt til 7 milliarder dollar i 2019, en fjerdedel av toppnivå på 28 milliarder dollar i 2016.
Frykter misligholdte lån
Kanskje har ikke Kina fått så stor uttelling som de håpet på for sin Afrika-satsing de siste tiårene, delvis på grunn av dårlig tilbakebetalingsevne fra mange afrikanske låntakere. Et skremmeskudd i så måte er at Zambia, som skylder Kina 6,6 milliarder dollar, for et år siden nærmet seg statlig konkurs og var ute av stand til å betjene gjelden.
Kinas satsing i Afrika har neppe vært fullt så kynisk som de argeste kritikere har hevdet, med sine advarsler om at Beijings mål har vært å utnytte og skaffe seg et «nakketak» på afrikanske land som ikke makter å oppfylle sine gjeldsforpliktelser. Kinas nedtrapping av investeringstakten, men med økt vekt på vaksinediplomati, nye samarbeidsprosjekter og planer om å trappe opp kinesisk import fra Afrika, kan skape bedre balanse og være positivt for begge parter. Det bør samtidig være en vekker for vestlige land om at også de bør styrke samarbeidet og samhandelen med et kontinent der folkeveksten ligger an til å bli enorm de neste tiårene.
