Kommentar

For meg er jula den verste tida på året

JULESORG: I år skal jeg feire jul for siste gang i barndomshjemmet mitt. Det gjør meg uhørt sentimental.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er få bygg i denne verden som kan romme så mange minner og betydelige hendelser som et barndomshjem. Mellom disse fire veggene har historien din blitt skrevet, sakte men sikkert. For mange går det fra å være stedet du ikke kunne vente med å komme deg ut av, til å bli det stedet du aller helst vil komme tilbake til.

Et hvert hjem har en helt særegen lukt. I mitt barndomshjem luktet det nesten alltid et snev av grønnsåpe. I adventstiden luktet det røkelse. Jeg har noen av mitt livs beste og verste minner i det hjemmet.

Her har kjærligheten blomstret og visnet. Folk blitt syke og friske. Det har blitt ledd og grått. Ropt og hvisket.

Noen andre skal ta over

I år skal jeg feire min aller siste jul i barndomshjemmet mitt. Eller presteboligen, som de fleste kaller den. En lang og tro tjeneste er avsluttet, og med det skal det huset vi har kalt «hjemme» i over 30 år tas over av noen andre.

Noen andre skal bære juletreet opp de tre trappene til den øverste stua. Noen andre skal sove på jenterommet mitt, pryde veggene med sine fineste bilder og fylle skuffene med sine innerste hemmeligheter. Noen andre skal fylle huset med sine minner.

Barndomshjemmet mitt har sett mer av meg enn noen andre i denne verden. Hver gang jeg går inn den døra føles det som en del av meg faller på plass. Og hver gang jeg er der husker jeg noe nytt om meg selv og om menneskene som har fulgt og formet meg siden jeg ble født. Hvem er jeg når det blir borte – og hvem skal sørge for å holde de dyrebare minnene i live?

Adventstid og førjulstid er forventningstid. Men det er også sørgetid

—  Elise Kruse, religions- og featureredaktør

Det blir alltid jul

Som så mange andre som har mistet noen i livet sitt, sluttet jeg på mange måter å glede meg til jul det året mamma døde. Høytiden gikk fra å være varm og lys, til å bli mørk og tung. Fra å være den beste til den verste tida på året.

Det første året ble jeg overrasket over at det faktisk ble jul. At folk gledet seg og dro på julekonserter, at lysene skinte gjennom de mange husvinduene, at det fortsatt ble satt shoppingrekorder rundt omkring på landets kjøpesentre. At livet bare fortsatte som før.

Enda mitt liv føltes som det hadde blitt satt på vent. Enda jeg ikke lenger kunne dele julehøytiden med den jeg kjente som likte den aller best.

BARE ET MINNE: Den første jula etter mamma døde ble jeg overrasket over at det i det hele tatt ble jul.

Å kjenne på sorg

Det er fire år siden den aller første jula i mitt nye liv uten en mamma. På mange måter har høytiden blitt varmere igjen. Den har blitt beriket med nye små hender og føtter som ikke var der før. De minner oss om at livet går videre – og det gjør julefeiringen også.

Likevel er det altså sånn at jeg, som et voksent menneske på snart 30 år, blir utrøstelig sentimental når jeg tenker over at jeg etter denne jula aldri igjen skal feire jul i barndomshjemmet mitt. Da de nye koronatiltakene ble offentliggjort på tirsdag var det første jeg tenkte på at pappaen min ikke skulle få fylle kirka til sin aller siste julegudstjeneste.

Det er sorgen og sentimentalitetens privilegium at vi lar den fylle oss til randen, så det nesten renner over innimellom. Men det er også det som gjør de følelsene så essensielle for et menneske. Å kjenne på sorg er å kjenne på selve livet.

Gjennom sorgen blir vi oppmerksomme på alt det vi aldri fikk gjort, alt det vi aldri fikk sagt – og med det kan vi gjøre en forskjell i dette livet.

Hva gir livet mening?

I en spennende brevveksling mellom ateist Kaja Melsom og teolog Ragnar Misje Bergem i Vårt Land denne adventstiden tas spørsmålet om døden er meningsdannende for livet opp. Den svenske filosofen Martin Hägglund mener at det er vissheten om at ting en dag vil ta slutt som gir tilværelsen mening. Misje Bergem er ikke helt enig. Han påpeker at relasjonene til familiemedlemmer ville vært meningsfulle selv om vi hadde hatt uendelig med tid sammen med dem.

Barndomshjemmet mitt ville vært like nært og viktig for meg om pappa ble boende i 20 år til. Følelsen av å komme hjem dit ville fortsatt vært like god. Det at vi står i fare for å miste noe eller noen er ikke det som gir den relasjonen mening. Meningen ligger i det som foregår her og nå, i det vi kan føle, se, kjenne og høre.

Døden gir ikke livet mening i seg selv. Men sorgen og følelsene som kommer med døden kan gjøre det.

Gjennom sorgen blir vi oppmerksomme på alt det vi aldri fikk gjort, alt det vi aldri fikk sagt – og med det kan vi gjøre en forskjell i dette livet

—  Elise Kruse, religions- og featureredaktør

En fattig trøst

Når noen dør, dør også mulighetene vi har til å forbedre den relasjonen. Til å gjøre mer godt for den andre, til å bli bedre kjent og til å dele mer med akkurat det mennesket. Til å feire jul med det mennesket.

Da blir troen på og håpet om en ny himmel og en ny jord en fattig trøst for mange. For vi vet bare om det som er her. Vi vet bare om det vi fikk til og der vi kom til kort. I den erkjennelsen føles himmelen som regel uendelig langt unna oss, enda den henger der – rett over hodene våre.

Adventstid og førjulstid er forventningstid. Men det er også sørgetid. Juleevangeliet forteller at Gud sendte sin eneste sønn ned til oss for å fødes gjennom en helt vanlig kvinne. Men Bibelen forteller også at Gud visste at den samme sønnen kom til å måtte dø, og at den kvinnen kom til å sørge over tapet av en sønn.

Øyeblikkenes magi

Og vi vet, hver gang et menneske blir født, at det også en dag skal dø. Vi vet, hver gang vi flytter inn i et hus, at vi en dag skal flytte ut av det. Men det er ikke det at det en gang skal ta slutt som gjør at det blir så sterkt. Det er det faktum at det rører noe i oss - her og nå.

Noen ganger er alt vi kan ta med oss minnene etter øyeblikkene som formet oss.

Men så er det også det mest verdifulle livet har å by på: Øyeblikkene.

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist og som nyhetsleder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar