Vestlig dobbeltmoral i Etiopia

Vi er vitne til en konflikt og krig i Etiopia som både er brutal og destabiliserende for hele regionen. Kritikkverdige menneskerettighetsbrudd på begge sider av krigen er dokumentert. Tigrays befolkning har lidd aller mest. Her er sult og mangel på nødhjelp betydelig mer prekær enn i områdene rundt.

3. november la FN sammen med Den etiopiske menneskerettighetskommisjonen fram en rapport med følgende konklusjon: «Det er rimelig grunn til å tro at alle parter i konflikten i Tigray i ulik grad har begått brudd på internasjonale menneskerettigheter, humanitær lov og flyktningrett, hvorav noen kan utgjøre krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten».

Det er verdt å merke seg at regjeringen uttalte at de tar dette på alvor. De avviste ikke anklagene. Da rapporten ble lagt fram, sa de at anklagene vil bli etterforsket og straffeforfulgt. Tirsdag denne uken fulgte regjeringen opp ved å oppnevne fire komiteer som skal etterforske ulike sider av overgrepene. En av disse skal ha fokus på kjønnsbasert vold.

Opprørsgruppen Tigray Peoples Liberation Front (TPLF) er beskyldt for det samme, både nå og gjennom den lange perioden de styrte Etiopia. De har avvist anklagene.

Hard kritikk mot Abiy Ahmed

Over hele den vestlige verden blir fredsprisvinner Abiy Ahmed kritisert hardt for sin håndtering av konflikten og at han ikke har fått på plass et samarbeid med TPLF. Isolert sett er kritikken viktig og legitim. Særlig er den humanitære situasjonen svært alvorlig. Det er også bruddene på menneskerettighetene.

Men dersom vi ser på det store bildet, har en rekke vestlige land og aktører også et betydelig ansvar for at de har spilt en direkte eller indirekte rolle i konflikten som er kritikkverdig. Det har bidratt til å destabilisere landet og dermed krympet handlingsrommet for statsministeren som tross alt er demokratisk valgt, selv om det er mye som kan utsettes på valget som ble foretatt i et land med både krig og over 90 etniske grupper og mange voldelige konflikter. Destabiliseringen er særlig forstemmende fordi Abiy Ahmed både hadde gode ambisjoner og gjorde mye riktig den første tiden han satt ved makta.

For tiden hevder USA i sine offentlige uttalelser at de forholder seg «nøytrale» i den betente og voldelige konflikten mellom Abiy Ahmeds regjering og en opprørsstyrke som ved hjelp av geriljakrig har som mål å kuppe hovedstaden og fjerne landets folkevalgte ledelse. I seg selv er det oppsiktsvekkende.

TPLF representerer rundt sju prosent av befolkningen i Etiopia. I nesten 30 år styrte en TPLF-ledet koalisjon Etiopia på en svært brutal og undertrykkende måte. Da Abiy Ahmed tok over i 2018, mistet TPLF makt og har det meste av hans regjeringstid motarbeidet hans demokratiske reformprosess.

For omtrent ett år siden angrep de den største militærbasen i landet og tilranet seg store mengder våpen. Regjeringen svarte med makt, og krigen var i gang. Da Abiy Ahmed erklærte ensidig våpenhvile med en humanitær begrunnelse, svarte TPLF med motangrep i flere byer utenfor Tigray.

Selv om regjeringen fikk fortjent kritikk for ikke å være raskt nok på banen med nødhjelp etter våpenhvilen, vil en tilsvarende respons som den TPLF hadde, regnes som terrorisme i de fleste vestlige land, og bli slått hardt ned på.

[ Misjonsorganisasjoner sender folk ut av Etiopia ]

USAs og vestens rolle

Før dette så mye ut til å gå i riktig retning for Etiopia. Abiy Ahmed løslot politiske fanger og opposisjonsledere, de som var i eksil ble invitert hjem, journalister fikk i økende grad skrive kritisk uten frykt for forfølgelse. Fra 2018 til 2020 løftet Etiopia seg fra 150. plass til 99. plass på World Press Freedom Index. En slik utvikling på to år er oppsiktsvekkende. I 2021, etter et år med krig og unntakstilstand, har de falt ned to plasser til 101. plass. I Abiys første regjering besto av halvparten kvinner. En rekke store reformer ble satt i gang.

Ikke minst inngikk Abiy Ahmed fredsavtalen med Eritrea som også bidro til at han fikk fredsprisen i 2019. Året før inngikk han en regional samarbeidsavtale med både Eritrea og Somalia om samarbeid på en rekke områder. Ikke minst felles innsats mot terror. Kina, men også Russland, var positive til avtalen. Etiopia var nå i ferd med å gjeninnta rollen som en regional stormakt.

Men denne utviklingen falt trolig ikke i god jord i USA, som skal være bekymret for den selvstendige rollen Etiopia har tatt på det afrikanske horn. Ikke minst knyttet til konflikten mellom Etiopia og Egypt (som er USAs allierte i regionen) om Nilens vannressurser. Etiopias har bygget megadammen Grand Ethiopian Renaissance Dam og setter en strek over gamle kolonimakters avtaler om Nilen. Mye tyder på at USA fryktet tap av makt i regionen.

USAs forhold til TPLF

Shannon Ebrahim, en sørafrikansk redaktør og utenrikskommentator i flere av landets aviser, skrev for få dager siden en interessant analyse av USAs forhold til Etiopia: «Den skjulte hånden til fremmede makter i konflikten i Etiopia er bare nok et eksempel på at USA og dets allierte søker regimeskifte i et land der regjeringen oppfattes som for uavhengig og ikke underordnet utenlandske interesser».

Hun skriver også: «I et kvart århundre hadde USA og vestmaktene støttet TPLF (...). Landet ble en autoritær politistat, fengslet journalister, meningsmotstandere, opposisjonsledere, engasjerte seg i etniske drap og balkanisering (som betyr å bidra til at store områder blir splittet i små, svake og lite selvstendige stater som er fiendtlig innstilt til hverandre. red.anm.), utførte utenomrettslige drap og avfyrte skarp ammunisjon mot demonstranter. Til tross for det brutale styret til TPLF, (...) har USA hyllet dem som en pålitelig alliert og belønnet dem med hjelp og finansiering for å gå USAs ærend i regionen. Men i 2018 kom den unge ildsjelen Abiy Ahmed til makten gjennom et demokratisk valg som ble en milepæl, og satte TPLF til side, til stor sorg for deres vestlige allierte».

Dersom du leter, finner du en rekke slike kommentarer og kronikker. Men de har i liten grad nådd norsk og deler av den vestlige offentlighet. En av dem er økonomiprofessor Worku Aberra ved Dawson College i Montreal. Han skriver under tittelen «Bidens blunder i Etiopia» og påpeker paradokset at USA under president Joe Biden hevder de er mot diktaturer og for demokrati, men likevel støtter TPLF i kampen mot et styre som har vist demokratiske framskritt.

EU trakk valgobservatører

Spørsmålet er om EU-landene også tenker i samme baner som USA? I forbindelse med årets valg i Etiopia trakk EU seg fra løftet om å delta med valgobservatører. En viktig grunn var for dårlig telekommunikasjonssystem i Etiopia.

Mesfin Tegenu som leder The American-Etiopian Public Affaris Comittee (AEPAC) kritiserer EU for dette i «EU Observer». Han peker på hvor viktig det er å ha til stede internasjonale observatører for å følge et slikt valg, og hvilket enormt løft det var for Etiopia å gjennomføre valget. EUs nei til å observere valget, ble et negativt signal til Etiopias demokratiske prosess.

Den afrikanske union (AU) og FN fikk hovedjobben med å bidra til å avvikle og observere valget. Det er ingen tvil om at det var tilkortkommenhet og kritikkverdige sider ved et valg i et land som har 90 ulike etniske grupper og store motsetninger. Dessuten er det krig i Tigray-området. Det ble blant annet pekt på at enkelte opposisjonslederne var fengslet i etterkant av etnisk uro som følge av drapet på en kjent sanger fra den største folkegruppen i landet. Fengslingene er åpenbart urovekkende.

Men på samme måte som pressefriheten fikk et løft fra 2018 og framover, peker flere på at demokratiet også gikk i riktig retning ved valget. Den afrikanske union (AU) mente valget ble tilfredsstillende gjennomført, på tross av feil og mangler – noe FNs representant i landet også bekreftet.

«USA forhandler ikke med terrorister»

I november hevdet TPLF at de var på vei sørover i Etiopia, og snart kom til å innta Addis Abeba. Deres klare mål er å fjerne Abiys regjering. Etter kuppet vil de ha på plass en såkalt overgangsregjering. Gruppene som står bak en slik strategi, inkludert TPLF og flere mindre etniske grupper, møttes for kort tid siden i Washington der de presenterte kupp-planen. Samtidig møtte de også amerikansk presse for å fortelle hvordan de ville kaste hjemlandets regjering. Amerikanerne løftet ikke en finger.

USA hevder at de er «nøytrale». Deres krav til alle parter i konflikten, regjeringen inkludert, er at de skal møte til forhandlinger uten å stille krav. Flere vestlige land har kritisert Abiy Ahmed for hans harde retorikk mot TPLF og at han ønsker å «gravlegge fienden».

Selv har USA gjennom tiår bedrevet det de kaller «krig mot terror». Etter at Osama bin Laden ba USA om våpenhvile, falt denne nokså kjente setningen fra Det hvite hus. Talsmann Scott McClellan sa dette på pressekonferanse i i 2006: «Vi forhandler ikke med terrorister, Vi fjerner dem».

På dette tidspunktet var George Bush president i USA. Bush fikk i ettertid mye kritikk for sin linje. En linje som fredsprisvinner Barack Obama kritiserte, men likevel fulgte opp på flere måter. Blant annet gjennom å bryte sitt valgløfte og opprettholde Guantánamo-basen.

Men når en afrikansk statsminister inntar en liknende holdning til udemokratiske grupper som tar seg til rette på bekostning av en nasjonalstat, da velger USA en såkalt «nøytral linje». Det kan knapt kalles «nøytralt».

Ambassadører og diplomater i møte med TPLF

Tvert imot pipler det ut informasjon om at USA og andre land på ulikt vis deltar i samtaler med støtte til TPLF. Forrige uke ble det kjent at tidligere ambassadører og nåværende diplomater for USA, Storbritannia og EU hadde et Zoom-møte sist søndag for å oppmuntre og prøve å hjelpe TPLF. Et opptak av møtet – som varer i to timer – ble lagt ut i sin helhet på nett. Hvem som har offentliggjort dette, blir spekulasjoner. Men det er åpenbart en strategisk fordel for TPLF at møtet fant sted.

Amerikanske Vicki Huddleston som var Chargé d’Affairs i Etiopia noen av årene TPLF satt ved makten, sa dette: «Jeg håper at dere vil få militær suksess ganske snart, for det virker som om situasjonen bare blir mer dramatisk». Frankrikes pensjonerte diplomat og forfatter Stéphane Gompertz snakket åpent om at Abiy Ahmed kan tvinges til å trekke seg: «Vi kan håpe at folk rundt ham, enten i regjeringen eller i militæret, innser at dette ikke går riktig vei og tvinger ham til å slutte med sin fiendtlige handling eller tvinger ham til å trekke seg».

Flere av dem uttalte at de hadde et bredt kontaktnett i dagens diplomati og politiske miljøer. De spurte TPLF-representanten hva de kunne bidra med. Han svarte med at vestlige land bør legge et sterkt press på Abiy Ahmed.

Møtet er interessant fordi det viser fram holdninger blant sentrale diplomater i flere vestlige land og avdekker hvor aktivt det jobbes for å lobbe på vegne av TPLF.

Lite tyder på at disse diplomatene agerer helt på egen hånd uten noen form for forankring i egne land. Kanskje er det ikke så rart at et av de heftigste ryktene i Etiopia går ut på at USAs etterretning fôrer TPLF med satellittbilder til bruk i krigen mot regjeringsstyrkene.

Selvfølgelig får slik informasjon og slike rykter politisk betydning i Etiopia. Ikke minst i synet på vestlige land. Det kan ha bidratt til å tilspisse konflikten.

Mediekrig og propaganda

Med dette som bakteppe vokser nå en folkelig harme og en kampanje i Etiopia og i den etiopiske diasporaen i mange land under emneknaggen #nomore. Av kritikere blir dette avfeid med at dette kun er propaganda fra Abiy og regjeringshold. Noen vil si at det folkelige opprører støtter TPLF. Også på denne siden demonstreres det. Men så enkelt er det ikke. Både på sosiale medier og på gatene i Etiopia, Norge, USA, Canada og flere europeiske land demonstrer nå betydelige folkemengder mot det de opplever som nykolonialisme og vilje til å overprøve folkets vilje i Etiopia.

I Etiopia er det en voksende opplevelse av at vestlige medier i overveldende grad rapporterer fra et TPLF-perspektiv, men er langt mer kritisk til alt den etiopiske regjeringen sier og gjør.

Det finnes flere eksempler på dette i Norge. Et eksempel er dette: I NTBs og mange mediebyråers Etiopia-meldinger har det i ukevis systematisk blitt gjengitt at TPLF «stadig rykker nærere hovedstaden Addis Abeba». Men flere av dem som har kontakt med folk på bakken, forteller helt andre historier om byer som skal være «under TPLF-kontroll». Når TPLF melder at de har tatt en by, er dette også en del av deres propagandakrig. På samme måte vises nå videoer fra fronten der Abiy Ahmed melder at hæren har rensket store områder for TPLF. Medier som melder videre påstander fra den ene siden, står i fare for å bli en del av en propagandakrig.

[ Før kjempet han med kors og bibel. Nå blir han soldat i krigen ]

Denne tirsdag kom en melding med motsatt fortegn. Interessant nok var NTB langt mer forbeholden da de skrev om mulig framgang for regjeringsstyrkene: De skrev at Abiy Ahmed «hevder» å ha gjort store militære fremskritt.

Kanskje er det sant. Men vi som rapporterer videre må alltid ha kilder fra begge sider.

Når internasjonale medier gjennom uker har gjengitt TPLFs påstander om at de har nærmet seg Addis, har de vært med å bidra til at TPLFs påstander har fått politiske konsekvenser. Flere land har trukket ut ambassadepersonell, bistandsarbeidere, misjonærer og forskere.

Det sies at i en krig er sannheten første offer. Dette bør også vestlige medier alltid ha klart for seg.

Bruken av «sult» og «blokade»

Et annet spørsmål som presser seg på, er hvem som har ansvaret for sultkatastrofen som har rammet befolkningen i Tigray. Situasjonen i området ser ut til å bli en av de verste sult- og humanitære katastrofen i nyere tid. Vi får meldinger om at flere hundre barn dør av sult. Mange er i ferd med å dø. TPLF på sin side hevder at regjeringsstyrkene blokkerer transport av mat inn til området. Men spørsmålet er om også TPLF har sin del av ansvaret for dette.

Al Jazeera publiserte 17. september en sak der FN bekrefter at hundrevis av lastebiler med nødhjelp ikke er blitt returnert fra Tigray-regionen. Fra juli til midt i september hadde 445 lastebiler med nødhjelp blitt sluppet inn til Tigray. Kun 38 av disse var blitt returnert. Det betyr at TPLF som holder Tigray, kan ha beriket seg med hele 407 lastebiler i denne perioden. Disse kan brukes i militært øyemed.

Samtidig som TPLF gir Etiopia ansvar og skylden for å blokkere konvoier med transport, heiser de i neste øyeblikket flagget og påstår at de kontrollerer store deler av de samme områdene.

Krig, propaganda og sannhet

Jeg har snakket med svært mange både i Etiopia, i Norge og andre land om situasjonen. Noen vil være sterkt uenig i det jeg skriver, andre ikke. Diskusjonen er et minefelt. Uansett er det ikke vanskelig å forstå at mange i Etiopia nå er svært kritiske til den destabiliserende innblandingen som nå finner sted.

Hvem som vinner den faktiske krigen og propagandakrigen er det vanskelig å spå. Tross Abiy Ahmed-regjeringens mange feilgrep, er han valgt med et folkelig mandat. Hans støtte til krigen mot TPLF er massiv.

Etiopia er ett av de få landene i Afrika som aldri har vært koloni. Abiy Ahmed har den siste tiden appellert til patriotismen i landet. Det faller i god jord hos mange i Etiopia som frykter en ny TPLF-æra og som er opptatt av panafrikanisme, altså felles løsninger for Afrika. Abiy Ahmed ønsker trolig å gå inn i historien som en av flere etiopiske ledere som har ført landet i kamp mot utenlandsk innblanding og fragmentering.

Men han må ta inn over seg at det ikke finnes en militær løsning på konflikten. Det må letes og jobbes med alternative prosesser for forsoning. Om han blir sittende, vil det bli ytterst krevende og det vil ta tid. Men løsningen kan ikke påtvinges av USA eller andre vestlige land. Hvis den skal ha bærekraft må den skapes på det afrikanske kontinent.

[ FN mener Etiopia kan få en slutt på sultkatastrofen i Tigray ]