Kommentar

Lærdom fra de gule vestene

Regjeringen får kritikk for å bremse og gi gass samtidig i klimapolitikken, når den skjermer bilistene for den økte CO2-avgiften ved å senke pumpeprisen på bensin og diesel. Bak ligger frykt for folkelig misnøye.

l

Det ligner kalkulert symbolpolitikk når Støre-regjeringen foreslår at landets bilister skal kompenseres for to tredjedeler av den opptrappede CO2-avgiften, ved at veibruks- og trafikkforsikringsavgiften blir redusert med et nivå som tilsvarer rundt 30 øre lavere pumpepris på bensin og diesel. For gjennomsnittsbilisten betyr det siste noen beskjedne hundrelapper i «sparte» drivstoffutgifter i året. Hvorfor velger da finansminister Trygve Slagsvold Vedum å frakte budsjettproposisjonen gjennom Oslos gater på lasteplanet av sin dieselbrummende pickup, med mediene på slep?

De gule vestene

Skru klokken tre år tilbake i tid, til Frankrike i slutten av november 2018, og vi finner noe av forklaringen. Da eksploderte et folkelig opprør mot dyrere drivstoff og høyere levekostnader, der franske aksjonister mobiliserte til veiblokader over hele landet. Bak lå en dyp frustrasjon over reformpolitikken til president Emmanuel Macron, den tidligere investeringsbankmannen som ved valget i 2017 kom til makten etter et velregissert brudd med de etablerte politiske partiene.

«De gule vestenes» sinne skyldtes ikke bare at de måtte ta regningen for regjeringens nye avgift for å få ned CO2-utslippene, uten å bli kompensert på andre måter, men også skuffelse over Macrons skattepolitikk, som favoriserte de rikeste i det sterkt klassedelte samfunnet.

Kall det dieselpopulisme eller realpolitikk - regjeringspartiene har uansett tatt pulsen på en utbredt misnøye med økte forskjeller også her til lands.

—  Geir Ove Fonn, komentator

Rettferdig klimaomstilling

Norge har langt mindre økonomisk ulikhet og fattigdomsproblemer enn Frankrike, men på veien mot å kutte norske klimagassutslipp med 55 prosent innen 2030, er det åpenbart at statsminister Jonas Gahr Støre ikke akter å gjøre samme tabben som Macron. I Hurdalsplattformen heter det at regjeringen vil «sørge for at avgiftssystemet bidrar til en klimaomstilling som er både effektiv og sosialt og geografisk rettferdig». Denne sosiale profilen forsterkes når regjeringen i sitt budsjettforslag vil gi mindre skatt til alle med middels og lave inntekter, mens de 13 prosent «med sterkest rygg» må belage seg på skatteøkning.

Nå ville 30 øres økning i bensinprisene neppe ført til flammende mobilisering i norske gater, men det kunne fort beveget noen små, men viktige prosenter av velgere vekk fra de to regjeringspartiene. Kall det dieselpopulisme eller realpolitikk - regjeringspartiene har uansett tatt pulsen på en utbredt misnøye med økte forskjeller også her til lands. Derfor er Støre og Vedum påpasselige med å understreke at klimatiltakene må oppleves som rettferdige, hvis det skal lykkes å sikre bred folkelig oppslutning om det nødvendige grønne skiftet.

Enormt utslippsgap

Økende økonomisk og sosial ulikhet har stått høyt på den politiske dagsorden i flere år, og vi har samtidig sett en graverende ulikhet mellom fattig og rik i klimautslipp, eksemplifisert ved at en amerikaner i gjennomsnitt slipper ut over 12 ganger så mye CO2 som en innbygger i Afrika sør for Sahara. Nå belyser ny forskning at denne velkjente ubalansen ikke bare er sterk mellom det rike nord og det fattige sør, men også er ekstremt sterk på individnivå innad i land.

En rapport skrevet av Lucas Chancel, meddirektør ved Thomas Pikettys World Inequality Lab, viser at de 10 prosent rikeste menneskene i verden er ansvarlig for nesten halvparten (48 prosent) av alle klimagassutslipp. I slående kontrast til dette, står den fattigste halvparten av klodens befolkning - 3,8 milliarder mennesker - for beskjedne 12 prosent av karbonutslippene.

Fattigste halvpart kutter

Et overraskende og positivt funn i rapporten, er at den fattigste halvparten av befolkningen i rike land har hatt en liten reduksjon i karbonutslippene sine de siste 30 årene. Faktisk er den minst velstående halvdelen av befolkningen i land som USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, allerede i ferd med å nærme seg utslippsmålene for 2030. Dette utslippsgapet mellom rike storforurensere og mindre velstående innbyggere øker enda sterkere i fattige land som Kina og India, noe som bidrar til at utslippsulikheten nå er større innad i land, enn mellom rike og fattige land.

Det er knapt noen nyhet at de rikeste i verden har et høyt og klimafiendtlig personlig forbruk, med energikrevende luksusboliger og fritidseiendommer, store biler og hyppige flyreiser. Disse storforurenserne er imidlertid enda mer klimafarlige enn tidligere antatt, fordi rapporten også kalkulerer inn karbonutslippene fra de industribedriftene og andre virksomhetene der disse økonomiske elitene har aksjer og andre former for eierskap.

Regjeringens klimadilemma

Blant tiltakene Chancel foreslår for å redusere dette klimafiendtlige storforbruket, og dermed pense investeringene over til grønnere virksomheter, er å innføre langt tyngre skattlegging av eierskap i forurensende selskaper. Men den franske økonomen mener det også må vurderes å innføre forbud mot å eie aksjer i selskap som fortsetter å investere i for eksempel oljefelt, ifølge et intervju i Morgenbladet.

Det siste ville slått kraftig inn i en sterkt petroleumsdrevet norsk økonomi, og belyser et stort dilemma i Støre-regjeringens klimapolitikk. Det er nok mulig å sikre seg relativt bred folkelig støtte her hjemme til den krevende balansegangen mellom lovede utslippskutt og fortsatt oljeleting og -produksjon. På globalt nivå vil det imidlertid bli stadig mer krevende å forsvare et nærmest ubegrenset uttak av våre fossile energireserver, en produksjon som ikke minst bidrar til å opprettholde de økonomiske elitenes ekstremt klimaskadelige forbruk.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn har vært utenriksjournalist i Vårt Land i en årrekke, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar