Kommentar

Nødvendig å finne flere 22. juli-svar

I vår ba AUF om et grundigere oppgjør med tankegodset som førte til 22. juli-terroren. Nå får de en ekstremismekommisjon. Den bør lodde dypt i flere retninger.

Utøya

Fredag skulle ha vært 25-årsdagen til Johannes Buø. Da han var bare 14 år, endte hans liv på Utøya. Ved pianoet i Hegnhuset ble hans bursdag markert. Rammene var høytidelige. Tysklands forbundspresident Frank-Walter Steinmeier besøkte Utøya for første gang, sammen med blant annet statsminister Jonas Gahr Støre og AUF-leder Astrid Hoem. Steinmeyer var dypt beveget da han plasserte en rose ved navnet til Johannes, på den store minnesirkelen av stål som henger i det området som kalles Lysningen, i skogen på øya.

Tankegodset

Også for Astrid Hoem var fredagens besøk på øya spesielt. Hun fikk svar på et spørsmål hun stilte i vår. I forkant av tiårsmarkeringen av 22. juli-terroren i sommer, tok AUF-ledelsen til orde for å gjennomføre en ny kommisjon. Den som ble gjennomført i årene etter 2011, Gjørv-kommisjonen, var grundig og viktig. Men den var mangelfull, mente AUF. Den gikk ikke inn i de ideologiske utfordringene. For hvordan kan et tankegods som fører til drap på 77 mennesker, de aller fleste barn og ungdommer, vokse fram? Og hvorfor har Norge ikke bare fostret en høyreekstrem terrorist det siste tiåret, men flere?

«Vi måtte legge ekstremismen til side», sa kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv om dette da Vårt Land intervjuet henne i sommer.

Det i seg selv er en solid pekepinn på at en ny kommisjon er nødvendig.

Utøya

Radikalisering

Den nye ekstremismekommisjonen skal undersøke samfunnets tiltak mot radikalisering, fortalte statsminister Jonas Gahr Støre fredag. Hvem som skal lede utvalget og hva som skal være mandatet, er ikke klart ennå.

– Meningen er å se på bakenforliggende årsaker – hvordan og hvorfor ekstremisme oppstår, sier Støre til NTB.

Astrid Hoem håper en kommisjon vil bidra til at samtalen om 22. juli fortsetter – også etter vårens og sommerens viktige og gode debatter.

– Jeg er redd for at hvis vi blir stille, så lærer vi ikke av historien og forhindrer at den gjentar seg, sa hun.

Det er mange gode grunner til at en slik kommisjon er nødvendig. Særlig fordi vi ser at utenforskap og radikalisering ikke er noe vi kan vedta at skal forsvinne. Det er snakk om kontinuerlig kunnskap både om hva som fører til radikalisering, og hva som leder enkelte mennesker til å la holdningene sine resultere i grufulle handlinger.

Utenforskap og radikalisering er ikke er noe vi kan vedta at skal forsvinne.

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

Dette er politikk

Så kan man selvsagt spørre seg om det er nødvendig med nok en kommisjon, så mange år etter?

Hva kan den avdekke som ikke forskere og utredere allerede har god oversikt over?

Handler det ikke vel så mye om å samle den eksisterende kunnskapen?

Det å løfte et granskingsarbeid inn i en politisk agenda etter ti år, er nødvendig. Da kan man få et helhetlig overblikk, men man kan også se om det er noe ved det strukturelle i samfunnet som ikke er på plass. Da er det politikerne, ikke forskerne som har ansvaret for å finne ut av om vi har de lovene vi trenger, og se om vi må gjøre noe med prioriteringene i helsevesen, skole, barnevern, sivilsamfunn og politi.

Gransk også helseoppfølgingen

Når Støre nå tar initiativet til en ny kommisjon, bør mandatet også utvides til å omhandle vårt samfunns evne til å ivareta ofre og etterlatte etter så dramatiske hendelser som 22. juli var. I sommer skrev Vårt Land om et sprikende og flere steder mangelfullt helsetilbud for etterlatte, skadde og pårørende. Også Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) har avdekket et stort, svart gap mellom løftene om at ingen skulle være alene med sine skader og sår – og det som faktisk skjedde. Hver tredje Utøya-overlevende sliter fortsatt daglig, psykisk, fysisk eller begge deler. Hver tredje mamma og pappa som hadde barn som ble skadet på Utøya, er i dag uføre.

Overlevende i maktposisjoner

Det er helt riktig som AUF har påpekt, at Gjørv-kommisjonens hovedfokus var beredskapssvikt, ikke radikalisering og ekstremisme. Det var trolig riktig prioritering den gangen. Nå skylder vi ofrene – og mulige kommende ofre for ny terror – å lodde dypere.

Det er dessuten noe symboltungt ved at et hardt rammet Arbeiderparti for ti år siden nå igjen sitter med regjeringsmakten. Og i dagens regjering og storting er det flere sentrale politikere som bærer med seg den erfaringen det er å ha overlevd høyreekstrem terror.

De har en helt annet utgangspunkt for å skape ny politikk: Den svarte sorgen og sjokket kan gå over i en ny fase. Tiden leger ikke alle sår, men ti års tung og ufattelig erfaringsbakgrunn kan nå omsettes i politikk og skape nye forslag til løsninger.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar