Burde vi vente mer av kirken?

«Myndighetenes underkjennelse av jødenes menneskeverd er stikk i strid med Guds ord, som fra perm til perm forkynner at alle folkeslag er av ett blod.»

«I kraft av dette vårt kall formaner vi derfor den verdslige myndighet og sier i Jesu Kristi navn: Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.»

Slik sto det i det såkalte Hebreerbrevet som lederne for så godt som alle norske kirkesamfunn og kristne organisasjoner skrev og som ble lest opp i kirkene 22. november 1942. Dette myndige oppgjøret med jødehat og jødeforfølgelse er noe kirken kan være stolt av.

Men det er et problem: Det kom for sent. Bare fire dager senere la Donau ut fra Oslo med en stor del av de norske jødene ombord. Så hvorfor reagerte ikke kirken langt tidligere og langt kraftigere?

Burde man skjønt hva som kom?

Etter Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten» har mye av debatten handlet om hvor konkrete varsler ulike deler av det norske samfunnet – inklusive kirken – fikk om planene for utryddelse av jødene. Michelet er anklaget for å trekke konklusjoner kildene ikke gir grunnlag for. Kirkehistorikeren Torleiv Austad sa i Vårt Land sist fredag at det er sannsynliggjort at kirkeledelsen fikk et varsel i april 1942.

Mer enn antisemittisme tror jeg det handlet om en manglende forståelse for at de norske jødene nettopp var nordmenn som alle andre.

—  Erling Rimehaug

Men burde man skjønt hva som skulle komme uten å få slike varsler? Vi som sitter med fasiten, kan synes det er merkelig at man ikke forsto alvoret. Men uhyrligheten i Holocaust kan ha vært vanskelig å forestille seg i forkant.

Hebreerbrevet nevner konkret arrestasjonen av de jødiske mennene og inndraging av jødenes eiendom i oktober 1942. Det kan se ut som det var dette som fikk kirkens folk til å innse alvoret.

Mye skjedde før det ble reagert

Men mye hadde skjedd før den tid. Allerede i 1940 fikk synagogene beskjed om å sende inn sine medlemslister til politiet. Like etter ble jødenes radioapparater beslaglagt. I 1941 ble flere jødiske forretninger konfiskert, og fylkesmennene fikk ordre om å registrere all jødisk eiendom. Burde ikke byråkratene som gjennomførte dette skjønt at hensikten med det til sjuende og sist var likvidasjon? spør Synne Corell i den ferske boken Likvidasjon.

[ Intervju: Synne Corell mener svikt i alle ledd førte til det norske holocaust ]

Da jødene fikk sine pass stemplet med «J» i januar 1942 og den famøse jødeparagrafen i Grunnloven ble gjeninnført i april, var det tydelig at en del av den norske befolkningen var i ferd med å bli skilt ut som mindre ønskelig.

Den tyske statsmakten som okkuperte Norge hadde dessuten allerede på hjemmebane vist tydelig hva slags planer den hadde. Nürnberg-lovene av 1935 gjorde jødene til annenrangs borgere, og etter Krystallnatten i 1938 var det klart at de var å betrakte som fritt vilt. Hvorfor skjønte man ikke at nazistene ville gjøre det samme her i Norge?

Mot nazismen, men nevnte ikke jødene

Med kampskriftet «Kirkens Grunn» og prestenes nedleggelse av sine embeter påsken 1942 hadde Den norske kirke tatt et tydelig standpunkt mot nazismen. Men man valgte bevisst å ikke si noe om behandlingen av jødene. Å bringe inn «det eksplosive jødemomentet ville gjort våre egne linjer mindre klare», som biskop Berggrav sa det etter krigen.

[ Kirkens taushet overfor jødene ]

I Kirkens Grunn var hovedargumentet at staten etter Grunnloven var forpliktet på den evangelisk-lutherske lære. Argumentet ble gjentatt i Hebreerbrevet. Men det var først da det var for sent at man påtalte det alvorligste bruddet med kristen lære: At jødene ble stemplet som mindreverdige mennesker.

Mer enn antisemittisme

Kirkens folk var tross alt mer aktive for jødenes sak enn resten av samfunnet. Regjeringen i London var ikke opptatt av de norske jødenes skjebne, selv om de fikk etterretningsrapporter om nazistenes program for jødeutryddelse sommeren 1942. Konge eller kronprins henvendte seg aldri i sine radiotaler til sine jødiske landsmenn. Ikke før skaden har skjedd. Da nevnes behandlingen av jødene som et av flere eksempler på tyskernes umenneskelighet.

Antisemittismen hadde et fotfeste i Norge, også i kristne kretser. Derfor kan noen ha ment at det kunne være forståelige grunner for nazistenes politikk mot jødene. Det var først da uhyrligheten i jødeutryddelsen ble klar at det ble umulig å være antisemitt.

Men mer enn antisemittisme tror jeg det for de fleste handlet om en manglende forståelse for at de norske jødene nettopp var nordmenn som alle andre. Og for hva det betyr å høre til en utsatt minoritet.

Manglende forståelse fortsetter

Denne manglende forståelsen fortsatte etter at antisemittismen for lengst var blitt diskreditert. Jødene ble ikke ønsket velkommen hjem etter krigen. Ingen, heller ikke kirken, stilte opp for å hjelpe til å bygge opp synagogene og et rasert jødisk samfunn. Den økonomiske likvidasjonen av jødene ble stilltiende akseptert gjennom erstatningsoppgjøret etter krigen.

[ Frigjøringens skamplett ]

Fortsatt merker vi manglende vilje til å forstå jødenes stilling og synspunkter og legge vekt på dem. Man feier det til side som gammelt religiøst tankegods når det gjelder omskjæring av gutter og kosher slaktemetoder. Man viser liten forståelse for hvordan det oppleves at bilder og språk assosiert med nazismen brukes på en jødisk stat.

Ikke gjøre samme feil igjen

Vi skal ikke akseptere at noen mennesker skal behandles annerledes fordi de har et etnisk opphav eller en tro som skiller seg fra flertallet. Det var det kirken til slutt mannet seg opp til å si fra om i 1942. Men kirken burde sagt det før. Det er det nødvendig at vi i dag erkjenner, slik at vi ikke gjør samme feilen om igjen.

[ Kirken må si unnskyld til jødene ]