Kommentar

Da en «tikkende bombe» gikk av i Hyttegata

KONGSBERG: Det som var en av de triveligste gatene i småbyen, ble på 34 minutter åsted for fem drap. Spørsmålet som tvinger seg frem nå, er om dette kunne vært avverget.

Lokalsamfunnet på Kongsberg er i sorg etter at fem personer ble drept onsdag kveld. Lørdag offentliggjorde politiet navnene på ofrene. Foto: Terje Pedersen / NTB

«En tikkende bombe».

Slik ble gjerningsmannen omtalt av flere som kjente ham, både i familien, blant venner og i nabolaget der han bodde. Det var også i sitt eget nabolag den 37 år gamle Espen Andersen Bråthen onsdag kveld utløste massiv frykt. Ved nærbutikken og i boligene i Hyttegata gjennomførte han så bestialske handlinger at det er vanskelig å sette ord på dem.

Andréa Meyer, Hanne Merethe Englund, Liv Berit Borge, Gunnar Erling Sauve og Gun Marith Madsen ble tilfeldige ofre. Politiet har sagt at de drepte ble funnet både innendørs og utendørs – i en gate som for Kongsberg-folk alltid har vært forbundet med noe trivelig. Her bor det flere kunstnere, det ligger gallerier her, Norkirken har sine lokaler her. Bebyggelsen består av små og fargerike trehus. Nå ble politiets sperrebånd hengt opp rundt altfor mange innganger.

Spørsmålene melder seg

De første timene etter at slike dramatiske hendelser skjer, er informasjonsbehovet enormt, både lokalt og nasjonalt. Ryktene svirrer. Politiet er sparsommelige med opplysninger.

Deretter får vi noe mer oversikt. Situasjonen er avklart, politiet pågriper en gjerningsmann, han tilstår. Fliker av mulige forklaringer blir lansert – fordi vi alle ønsker å få visshet og forstå. Torsdag og fredag fikk offentligheten informasjon om en sårbar person som skal ha konvertert til islam. Disse opplysningene bidro til å gjøre denne grufulle hendelsen til en internasjonal nyhet. Den lokale lederen for det islamske senteret minnes en mann som var innom senteret for rundt fire år siden, men som ikke var noe medlem av senteret. Han fortalte til Vårt Land at muslimer opplever hets og frykter represalier.

Nå er denne hypotesen tilnærmet avkreftet. Bråthen har selv sagt tidligere at han har konvertert, men etterforskningen har vist at hans religiøse søken ikke har vært særlig grundig. I den grad han vil bli siktet for terror, er det ikke på grunn av jihadisme, men fordi han med sin voldsbruk har spredt frykt i befolkningen.

Korreksjon

Etter hvert som etterforskningen går frem, korrigeres altså historien. Fredag ble Espen Andersen Bråthen overført til helsevesenet, og skal få en fullstendig judisiell observasjon for å avklare om han har vært tilregnelig. Politiet heller mot en teori der helse er det avgjørende motivet og den utløsende årsaken.

Kilder i familien har fortalt at det har vært en mangeårig kamp om at Bråthen skulle få bedre hjelp til sine psykiske lidelser. Nå skal statsforvalteren gjennomføre et tilsyn med hvilket helsetilbud Bråthen har fått de siste årene.

Det er helt naturlig at samfunnet krever å få svar på de helt opplagte spørsmålene som melder seg etter slike tragedier: Hvordan kunne dette skje? Kunne det vært forhindret? Hvilke signaler er det vi som samfunn ikke fanger opp? Har vi de systemene som skal til for å fange opp personer med et voldspotensial?

Mer psykiatri for politiet

De siste årene har antallet oppdrag for politiet som handler om psykiatri, økt markant. Enkelte faller mellom flere stoler: Man er for frisk til å få akutt hjelp, for syk til å fungere – og kanskje for farlig til at førstelinjetjenesten i kommunene har kompetanse og ressurser til å ivareta deg. Enkelte ønsker heller ikke å få hjelp, og tvangsbruk er og skal være underlagt svært strenge rammer.

I januar la politiet fram sin årlige trusselvurdering. Da uttrykte direktør for beredskap i Politidirektoratet, Tone Vangen, bekymring for at tallet på grov vold og trusler utført av alvorlig psykisk syke personer, er økende. Volden som blir utøvd av personer med alvorlige psykiske lidelser, skildres dessuten som grovere enn tidligere.

– Den ideologiske trenden innen psykiatrien har siden 1970-tallet vært at det skal være lov å gå til helvete, sier psykologspesialist Pål Grøndahl til Vårt Land fredag. Han er en av landets mest erfarne rettspsykiatrisk sakkyndige, og han mener terskelen for å sette i gang nødvendig behandling for denne gruppen, er blitt hevet for høyt.

Mange psykiatriske institusjoner er blitt bygget ned, mer ansvar er lagt til kommunene. Begrunnelsen er god: Du skal hjelpe folk der de bor. Men mange steder oppleves dette som et i overkant stort ansvar.

Det er for tidlig å si om tragedien i Kongsberg om noen av instansene har sviktet, men det er på sin plass å lytte til fagfolk som i mange år har varslet om at flere «tikkende bomber» vil gå av.

Store uløste spørsmål

I de første dagene etter slike tragedier er det lett å kreve svar fra de instanser som «burde ha sett» og som «burde ha grepet inn». Men det er også viktig å minne oss selv om at det er vi, gjennom Stortinget, som har vedtatt de lovene som gjelder – lover som i de aller fleste tilfeller er til det beste. De innebærer at myndighetene ikke har «alle rettigheter» overfor folk i krise.

De pårørende og etterlattes sorg er det viktigste akkurat nå. Rykter og forhastede spekulasjoner i en eller annen retning bidrar ikke til den helingsprosessen.

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

Tvangsmidlene i helsevesenet har jeg allerede nevnt. Det er avgjørende at alle andre midler enn tvang tas i bruk for å kunne hjelpe mennesker som i perioder av livet rammes av psykisk uhelse.

Vi har også et strengt lovverk rundt overvåking, som det er gode grunner til å beholde. Selv om PST har mottatt bekymringsmeldinger om navngitte personer med problematisk adferd, slik de også gjorde med Bråthen, er det ikke mulig å sette GPS-sporing på dem eller tappe mobiltelefonene deres. Det er lett å rope om mer kontroll de gangene det går så grufullt galt. Men når vi får samlet oss, er greit å minne seg om at det er bred enighet om at vi har noen grunnleggende verdier vi ønsker at vårt samfunn skal bygges på: At det enkelte individ ikke skal overvåkes eller tvinges til behandling mot sin vilje, annet enn ved helt spesielle situasjoner.

Åpenhet og tålmodighet

Nå skal Kongsberg få ro. De pårørende og etterlattes sorg er det viktigste akkurat nå. Rykter og forhastede spekulasjoner i en eller annen retning bidrar ikke til den helingsprosessen. Men det som vil kunne bidra, er ærlighet og åpenhet fra de ansvarlige instanser de neste månedene. For dersom noe har gått alvorlig galt før drapene i Kongsberg, må vi lære av det, både nasjonalt og lokalt.

Og vi må tåle at noen spørsmål fortsatt vil stå ubesvart en stund til. Heller det, enn at vi trekker forhastede konklusjoner.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar