Ny sosialdemokratisk hverdag

Kveldens valg viser at tiden for de store partiene, ofte omtalt som «styringspartiene», sliter langt mer enn for få år siden. Deres storhetstid kan være over, eller deres suverene posisjon kan være nede i en bølgedal. Dette gjelder for både Høyre som så vidt passerte 20 prosent oppslutning og Ap som endte over 26 prosent i kveld.

[ KrFs dramatiske natt endte med skuffelse ]

Gikk av på 35 prosent

Sett ut fra resultatene i det ferske 2021-valget, framstår det nesten absurd at Ap-leder og statsminister Thorbjørn Jagland valgte å trekke Ap ut av regjering med et resultat på 35 prosents oppslutning ved valget i 1997. I valgkampen hadde han uttalt at Ap måtte ha samme resultat som året før, hvis de skulle fortsette. Tallet han målte 1997-valget opp mot var 36,9 fra fire år før. I årene etter ble Jaglands strategi både latterliggjort og stemplet som mislykket. Det har ført til at ingen norske politikere i ettertid setter denne typen ultimatum.

Men i ettertid illustrerer denne historien aller mest hvilken oppslutning og selvbilde Arbeiderpartiet hadde i 1997, og hvilke forventninger de hadde til oppslutning gjennom store deler av etterkrigstiden. Partiet var en politisk mastodont. Derfor så de seg også best tjent med å regjere alene. Og de mente de burde ligge rundt 40 prosent. Slik er det ikke lenger.

Fra fraksjoner til partier

Valgresultatet slår fast den utviklingen vi har sett over år for Ap og andre sosialdemokratiske partier i vår del av verden. Flere av velgergruppene som tradisjonelt stemte Ap, eller sosialdemokratiske partier i andre land, har flyttet seg til småpartiene. Gamle Ap-velgere, som tidligere tilhørte mer radikale velgergrupper innenfor Ap, stemmer nå i større grad på radikale partier på venstresiden. Andre har gått til mer radikale partier i sentrum, slik som MDG og til en viss grad Sp. Særlig Rødt, SV og MDG tiltrekker seg velgergrupper som tidligere ville sognet til Ap. Kanskje de opplever at deres syn har fått for lite gjennomslag i et stort og sammensatt parti, eller kanskje de ganske enkelt er blitt litt mer radikale, i en tid der også populistiske partier har større gjennomslag.

Må få Sp og SV til å samarbeide

Det er denne utfordrende situasjonen Jonas Gahr Støre nå står i, etter et valg som har gitt ham flertall for sin drømmeregjering, men som likevel har gitt ham en sterk opposisjon av småpartier.

Det er denne utfordrende situasjonen Jonas Gahr Støre nå står i, etter et valg som har gitt ham flertall for sin drømmeregjering, men som likevel har gitt ham en sterk opposisjon av småpartier.

Før han kan danne regjering, må han aller først sørge for at Sp vil være med i en ny rødgrønn regjering der SV også er med. I Sp finnes det en rekke borgerlige velgere som skal kjenne igjen Sps valgkamp og prosjekt i den nye regjeringsplattformen. Det vil være krevende, men slett ikke umulig å få Sp til å samarbeide med SV. Partileder Trygve Slagsvold Vedum har vært svært knapp i sine signaler om Sp vil sitte i regjering med SV. Han har holdt fast på hva som er Sps foretrukne alternativ. Men han har heller ikke helt utelukket en regjering der SV er med. En annen av partiets tunge maktpolitikere, parlamentarisk leder Marit Arnstad, har vært langt mer åpen i sine uttalelser. Det er grunn til å tro at de to bevisst har valgt å ta ulike roller i dette spørsmålet fram mot valget. Slik sett har de holdt døren åpen.

Men dersom Støre skal samle de tre rødgrønne partiene må han også sørge for at regjeringsplattformen er god nok til at SVs medlemmer vil stemme for den. For SV skal ha uravstemning før partiet kan gå inn i en rødgrønn regjering.

Støre kan se til naboland

Dersom Støre ser til sine sosialdemokratiske søsterpartier i Nord-Europa, har disse valgt ulike modellen for å styre sammen med andre små og rødgrønne partier som har vokst seg større de siste årene.

Ser vil til Finland, Danmark og Sverige har sosialdemokratene makt, og styrer på koalisjoner som er omfatter både sentrumspartier, liberale partier, grønne partier og røde partier.

I Finland er sosialdemokraten Sanna Marin statsminister for en koalisjon av en rekke rødgrønne partier: Centern, Gröna förbundet, Vänsterförbundet og Svenska folkpartiet. De har markert seg ved at kvinner under 35 år gikk inn i de viktigste rollene i regjeringen i 2019.

I Danmark sitter Mette Fredriksens sosialdemokratiske parti alene i regjeringen, men har samarbeidsavtaler med tre partier: Radikale Venstre, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten. Også i Sverige sitter sosialdemokratene i regjering med Miljøpartiet, MDGs søsterparti, men har for tiden støtte fra både sentrumspartiet Centeren, som egentlig er et liberalt og borgerlig parti og Venstrepartiet som er SVs søsterparti.

I Tyskland ligger det sosialdemokratiske partiet (SPD) godt an til å vinne valget om to uker. Partiets kanslerkandidat Olaf Scholz er i dag finansminister i koalisjonsregjeringen med Merkels kristendemokratiske parti (CDU). Det antas at Scholz etter valget heller kan finne en regjeringsløsning med De grønne, MDGs søsterparti og de liberale (FDP), som er Venstres søsterparti. Men Scholz har ikke kategorisk avvist at han også kan samarbeide med Die linke, som ligger helt ytterst til venstre i Tysk politikk. Dette siste vil i så fall bli nokså rød koalisjon.

Alle disse variantene vil Støre ha i bakhodet når han nå setter seg ned for å danne en ny regjering med utgangspunkt i Ap.

Dagene som kommer

Det er flere internt i Ap som har sendt ut signaler om at Ap kan tenkes å danne mindretallsregjering alene dersom Sp og SV ikke vil sette seg ved samme forhandlingsbord. Men signaler fra Støre selv, er at dette på ingen måte står øverst på hans ønskeliste. Det vil det åpenbart heller ikke være i kveld, der han har fått et flertall for sitt rødgrønne regjeringsalternativ.

I dagene som kommer vil Støres jobb bli å legge grunnlaget for et samarbeid mellom SV og Sp. Trolig vil Støre legge inn alt han har av forhandlingsevne. Han må gjøre det attraktivt for begge de to partiene å være med. Om han får det til, vil de neste dagene vise. Men også i Vedums egne rekker er det mange som ønsker en rødgrønn flertallsregjering. Vedum vil derfor måtte gå en tøff runde i partiet før han eventuelt sier endelig nei. Den runden kan vise seg å komme Støres rødgrønne prosjekt til gode.