For første gang i nyere tid øker antallet fattige mennesker i verden. I 2020 steg antallet i som lever i ekstrem fattigdom for første gang på over 20 år. Det er dessverre flere grunner til dette. Selvfølgelig er koronapandemien en viktig grunn akkurat nå. Men den negative utviklingen kommer også på grunn av både konflikter og klimaendringer. Vi ser derfor et alvorlig tilbakeslag i kampen mot fattigdom. Rundt 120 millioner lever i fattigdom på grunn av pandemien. Tallet er forventet å øke til 150 millioner innen utgangen av 2021. Økning i fattigdommen skjer altså med rekordfart.
[ Norge gir for lite til klimabistand ]
Norsk valgkamp
Denne trenden burde vært høyt på dagsorden i årets norske valgkamp. Aller mest fordi mennesker lider og barn dør av fattigdom. De er våre medmennesker. Men verdens nød har i svært liten grad nådd den norske valgdebatten. Bortsett fra situasjonen i Afghanistan, har verden der ute nesten vært fraværende som tema. Det er både trist og forstemmende. Men faktisk er det også uansvarlig av norske politikere. I alle fall hvis det betyr at fattigdom, sult og nød ikke er et tema de er opptatt av.
Men dersom menneskelig lidelse i andre land ikke betyr nok for norske politikere, bør denne dystre statistikken likevel bekymre oss alle. Under pandemien er vi blitt grundig minnet om at vi lever i en verden der vi er avhengige av hverandre, og der det ikke nytter å stenge verden ute. Sykdom og pandemier kjenner ingen landegrenser. De fattigste landene blir fort det svakeste leddet i den globale bekjempelsen. Det rammer oss alle.
Både den globale klimakrisen, konflikter, sult og nød gjør at mange mennesker må legge på flukt. Det betyr at vi stadig får flere mennesker som ikke kan «kan hjelpes der de er». Mange av dem kan hjelpes i naboland, men langt fra alle. Vi vil i økende grad få ubeboelige områder på grunn av hete, vannmangel og matmangel. Dette må vi alle forholde oss til. Også vi i Norge. Om ikke annet burde disse temaene vært en del av norsk valgkamp – fordi alle disse krisene vil treffe oss på ulikt vis til slutt.
Det er et moralsk ansvar å snakke om den økende globale fattigdommen. Men de bør også gjøre det fordi klimakrise, sult og flyktningestrømmer er den aller største utfordringen vi vil møte i årene som kommer.
— Berit Aalborg, politisk redaktør
Listhaug og Ropstad
Noen politikere har riktignok vært innom temaet. KrFs Kjell Ingolf Ropstad skal ha ros for at han forsøkte å dra temaet om verdens økende fattigdom inn i en av partilederdebattene nylig. KrFs utviklingsminister Dag Inge Ulstein har også forsøkt å løfte disse spørsmålene gjentatte ganger. Også Frp Sylvi Listhaug har på sin måte adressert temaet. Hennes svar er å kutte bistanden til verdens fattige. Det er ikke nytt fra Frp. Men det påfallende er at det ikke har skapt massive motreaksjoner blant de andre partiene. Kanskje ønsker de ikke å gi Listhaug oppmerksomhet. Men dessverre framstår det som om temaet ikke er viktig nok.
[ 6000 døde av korona, men en million ble kastet ut i fattigdom ]
Demokratisk problem
I årene som kommer vil nordmenn og norske politikere måtte forholde seg til konsekvenser av klimakrisen både hjemme og ute i verden, og den økende fattigdommen og nøden den vil føre med seg. Det er derfor et demokratisk problem at vi i så liten grad får høre hvordan politikerne i norske partier vil håndtere disse spørsmålene, og hvordan de mener Norge kan bidra.
Når dette ikke er et tema i den norske valgkampen, er det ikke minst et svik mot alle de unge velgerne i Norge. Det er de som vil måtte bære konsekvensene i mange tiår framover. Jeg vil derfor oppfordre norske politikere til å snakke om globalt klima, fattigdom og det økte antall flyktninger den siste uka før valget. Det er et moralsk ansvar. Men de bør også gjøre det fordi klimakrise, sult og flyktningestrømmer er den aller største utfordringen vi vil møte i årene som kommer.
[ 117 millioner flere barn kan havne under fattigdomsgrensen på grunn av covid-19 ]
