Kommentar

Det finnes ingen lettvint kur mot kulehullmareritt

22. JULI. Vi klarte ikke forarbeidet – å forhindre et høyreekstremt dødelig terrorangrep i Norge. Det dramatiske er at heller ikke etterarbeidet var godt nok. Traumene ble forsterket av et mangelfullt helsetilbud.

Line Hoem var en aktiv danser og elsket å trene. Det var før hun så vennene sine bli skutt ved vannkanten og hun krøket seg sammen i fosterstilling mens hun ventet på at den neste patronen skulle treffe henne. Hun befant seg på det som var verdens farligste øy i noen grufulle timer 22. juli for ti år siden. I dokumentarfilmen Generasjon Utøya, som vil bli sendt på NRK torsdag kveld, følger vi en modig Line gjennom langvarig behandling og i kampen for å vinne hverdagen tilbake. Hun klarer ikke å trene. Idet pulsen stiger, går alt i svart og panikkanfallet overtar.

Flere overlevende og pårørende til ofrene både ved Regjeringskvartalet og på Utøya forteller om møtene med Nav, legebesøkene, sykehusinnleggelsene og operasjonene, forsikringsselskap-møtene som overtok tilværelsen i mange år. For noen var det nesten ikke rom for å bearbeide traumer. For mange var det knapt til å holde ut. For mange måtte gjøre jobben uten tilstrekkelig hjelp.

Vi må orke

Hvert og ett av ofrene etter det politiske attentatet, der målet var å skade flest mulig og knuse et politisk ungdomsparti og skade et myndighetsapparat, har sin historie. Det er noen kalde fakta vi må orke å ta innover oss:

  • Fredag 22. juli 2011 klokken 15.25 forandret livet seg brutalt for minst 3500 mennesker. Åtte personer ble drept. Ni ble alvorlig skadet, og mange av de 500 som befant seg i området da bomben eksploderte, har fått fysiske eller psykiske mén. 3000 ansatte i Regjeringskvartalet var mål for terroren.
  • Rundt klokken 17.21 startet et helvete på jord for 564 barn, ungdommer og ledere på AUFs sommerleir på Utøya. 69 personer ble drept, 33 ungdommer skadet. Frivillige hjelpere, søsken, mødre og fedre er påført store psykiske skader. Det er mange tusen som de siste ti årene har kjempet for å få tryggheten tilbake.

Kulehull-mareritt

Hver av dem har sin historie også om hva som har skjedd de ti årene som har gått. Dessverre er historiene om splinter i sjela, kulehull-mareritt og verkende sår, like vanlige som historiene om dem som fikk god og langvarig hjelp. Den siste kartleggingen fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKSTV) avdekker at hver tredje Utøya-overlevende fortsatt sliter daglig, psykisk, fysisk eller begge deler. Hver tredje mamma og pappa er ufør etter terrordrapene.

Blant ungdommene er det altfor mange som har følt at de burde komme seg videre, at de burde fikse livet som «overlevende». At de er de utakknemlige, som ikke klarer å stable livene sine på bena igjen. At de ikke har klart å bære arven videre etter de som døde.

«Jeg følte lenge at det var Elisabeth som skulle overlevd, og ikke jeg. Det føltes som om livet ikke var verdt å leve», fortalte Cathrine Trønnes Lie (27) til Vårt Land torsdag.

Hvor tok omsorgen slutt?

Hvordan ble det slik? Hvorfor klarte vi ikke å holde trygt rundt alle de som ble grusomhetens ofre så lenge de trengte det?

Hvordan skjedde det at omsorgen og omtanken tok slutt – og taushet, skjemaer og forsikringspapirer overtok?

Hvorfor måtte overlevende kave i Nav-køer og kjempe for egne rettigheter i møte med spesialisthelsetjeneste, samtidig som de forsøkte å dempe panikkanfallene eller skiftet bandasjer på egne psykiske sårene?

Da Helsedirektoratet i august 2011 sendte ut veiledere til norske kommuner som skulle kartlegge de overlevende, var det knapt en eneste norsk kommune som ikke var berørt. Landets kommunehelsetjeneste fikk hjem pasienter med dype traumer og fysiske skader. De fikk tilført ekstra midler og ble lovet støtte.

Men blant terrorofrene og deres pårørende finnes det historier om de som ble ringt opp av en litt forvirret turnuslege, med spørsmål om det var noe de trengte hjelp til, men som deretter hørte svært lite. Eller som møtte en psykolog én gang, som deretter konkluderte med at det ikke var behov for flere samtaler.

Det ble anbefalt oppfølging over minst ett år. Altfor mange forteller at dette ikke skjedde. «Fastlegen er mest opptatt av å skrive ut resepter», fortalte en mor til forskere i 2014.

Ikke tilstrekkelig

Det er ingen grunn til å tro at ikke kommunehelsetjeneste og regionale sentre gjorde sitt beste. Men det har åpenbart ikke vært godt nok, totalt sett. Hjelpen som ble gitt, har for manges del ikke vært tilstrekkelig, hverken når det gjelder innhold eller lengde. Det innrømmet også regjeringen Solberg da Støttegruppa etter 22. juli i 2018 la fram en undersøkelse som avdekket betydelige mangler i oppfølgingen av dem som var berørt. Erna Solberg svarte året etter å etablere en los-funksjon for berørte etter terroren.

Det er grelt, sårt og helt uforståelig at vi i vår velutviklede velferdsstat med høy helsefaglig kompetanse og betydelig erfaring med traumearbeid, ikke har klart å møte disse ofrene langt bedre. Det har åpenbart ikke vært nok å sende dem inn i de tusen fastlegers 20-minuttersinndelte kalendere.

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

Det er vanskelig å akseptere at denne støttefunksjonen ikke ble etablert allerede sensommeren 2011. Det er grelt, sårt og helt uforståelig at vi i vår velutviklede velferdsstat med høy helsefaglig kompetanse og betydelig erfaring med traumearbeid, ikke har klart å møte disse ofrene langt bedre. Det har åpenbart ikke vært nok å sende dem inn i de tusen fastlegers 20-minuttersinndelte kalendere.

Overlevende forteller at de skammer seg. Men det som er skammelig er at overlevende og pårørende etter Norgeshistoriens verste terroraksjon kan ha fått traume-lidelser forsterket av å bli overlatt til seg selv.

Må tenke nytt

Spørsmålet som står igjen, er om vår helsemodell er sterk nok i møte med så dramatiske hendelser.

For å komme ut av det mørkeste dypet, trengs det et høykompetent behandlingsapparat og langvarig og nytenkende støtte.

Traumer er håndterbare hvis man får riktig hjelp. Førstelinjetjenesten i norske kommuner, med lege, prest og kriseteam, er viktige bærebjelker i vårt samfunn. Men i mange norske kommuner er psykologstillingene ubesatt og turnusleger «på besøk» tar unna de primære helsebehovene.

Det er ikke første gang ofre etter store katastrofer erfarer det samme som ofrene og de etterlatte etter Utøya- og Regjeringskvartal-terroren. Når Forsvaret får hjem soldater som har vært på oppdrag i krigssoner, setter de inn de aller beste traumepsykologene. Forsvaret har forsket på og erfart hva som virker – og de har smertelig erfart hva som ikke virker. Så hvorfor fikk ikke alle 22. juli-ofrene den samme hjelpen?

Vi feilet grovt på beredskapen før 22. juli. Det er på høy tid å vurdere om helseberedskapen er god nok når de virkelig store katastrofene inntreffer.

Det vil skje igjen. Rosetog holder ikke i lengden.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem har vært nyhetsredaktør i Vårt Land siden september 2019. Hun har ansvar for avisens nyhetsavdeling og publiseringsavdeling.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar