Kommentar

Fortellingens makt

Vi har tillatt en svært destruktiv Midtøsten-debatt her hjemme. Noe av skylda må interesseorganisasjoner for Israel og Palestina ta.

Dana Wanounou, Midtøsten-debatt, kommentar

I går fortalte Vårt Land om Rachel og Natalie, to unge norsk-jødiske kvinner, som er redde for å delta i Midtøsten-debatten her hjemme. Debatten er så betent, med så mye følelser og sinne, at det nesten er skummelt å delta, forteller en av dem.

Pro-Israel og pro-Palestina

De beskriver ordskiftet om Israel og Palestina som «fastlåst». De er lang fra de første som gjør det. Debatten kjenner vi i dag best som en stillingskrig mellom to leirer, som har gravd seg så langt ned i skyttergravene at det nå synes umulig å diskutere løsninger. Leirene kjenner vi som pro-Israel og pro-Palestina.

Men det er en myte at Israel-Palestina-konflikten har «to sider» som står steilt mot hverandre. Det er ikke en riktig beskrivelse av virkeligheten. Som i ethvert sakskompleks har også denne konflikten mange sider.

Derimot har disse – til tider radikale – motpolene vunnet hegemoniet i debatten. De har kapret definisjonsmakten over hvordan vi skal forstå konflikten, og aktørene som er del av den.

To fortellinger

Leirene med definisjonsmakten bygger sin forståelse av Midtøsten-konflikten på to ulike narrativ.

I pro-Israel-narrativet hører vi om hvordan verdens eneste jødiske stat er omringet av fiender, og er under konstant trussel om utslettelse. De anklager palestinere for å fostre opp terrorister som vil angripe sivile israelere.

Det betyr ikke at fortellingene er fiktive. Og de bygger ikke på løgner.

—  Dana Wanounou

I pro-Palestina-narrativet hører vi hvordan Israel har kolonialisert Palestina og driver en apartheid-politikk mot befolkningen. De beskylder israelerne for å misbruke sin militære makt mot et forsvarsløst folk.

I den ene fortellingen er det jødene som er forfulgt. I den andre fortellingen er palestinerne de forfulgte.

Uenig om virkeligheten

Disse narrativene spiller en viktig rolle i de palestinske og israelske samfunnene. De fungerer som nasjonale fortellinger som binder folket sammen, og til utfordringene man står overfor som fellesskap.

Det betyr ikke at fortellingene er fiktive. Og de bygger ikke på løgner. Det er slik palestinere og israelere erfarer sine liv, og det gjør vi klokt i å lytte til.

Men det er også nødvendig å forstå fortellingene som kollektive forklaringsmodeller om egen eksistensberettigelse. De spiller en svært viktig rolle i nasjonsbyggingen.

Aller mest alvorlig er det at fortellingene gir lite – og i noen tilfeller ingen – rom til motpartens perspektiv.

—  Dana Wanounou

Aller mest alvorlig er det at fortellingene gir lite – og i noen tilfeller ingen – rom til motpartens perspektiv. Fortellingene kretser rundt hverandre som to sirkler, men som aldri hektes sammen til en lenke.

Her kunne påvirkere med definisjonsmakt i det internasjonale samfunnet ha spilt en viktig rolle i å utfordre de nasjonale narrativene – forsøke å stikke hull på hinnen som omgir fortellingene, så motpartens nyanseringer kan sive inn. Altfor ofte er det det motsatte som skjer. I stedet slutter utenforstående opp om én av forklaringsmodellene, og bidrar dermed til å forsterke de uforsonlige fremstillingene.

Kontrære stemmer

Det er en svært destruktiv debatt vi har tillatt å ta form. Noe av skylda må interesseorganisasjoner for Israel og Palestina ta, som ofte får definere debatten her hjemme. Sentralt for deres virke er informasjonsarbeid, og ikke sjelden inviteres det til foredrag og dialogmøter i deres regi. Intensjonen er god. Men hvem får delta?

Ofte er det de kontrære stemmene. Palestinere eller israelere som kritiserer eget regime og problemer i egen befolkning. De er viktige utfordrere til sine samfunn, og det er helt nødvendig at vi lytter til dem.

Derfor er de også yndede foredragsholdere for de som representerer motparten her hjemme. Problemet oppstår når det nesten bare er de kontrære stemmene som får æren av å gjeste motpartens dialogmøter. I praksis forsterker man sine egne ekkokammer, i stedet for å drive reell dialog.

Stemmen til folk flest

Men det aller mest nedslående er at «folk flest» ikke slipper til ofte nok. Jeg savner at helt alminnelige palestinere og israelere blir invitert til dialogmøter i Norge. Hvorfor kommer ikke de? Kan det være fordi de nettopp er – «folk flest»?

Kan det være fordi folk flest ikke vier livene sine til fredsaktivisme? Fordi folk flest har fordommer? Fordi folk flest ikke stemmer på hun som kan love fred om 20 år, men på han som kan garantere sikkerhet i morgen?

Er det fordi folk flest er moderate? Israelere og palestinere flest er jo i stand til å se flere sider av saken. De deler hverdagen sammen i krig, men også i mindre urolige tider.

Det er tross alt ikke behov for å skape fred blant mennesker som langt på vei er enig med hverandre.

—  Dana Wanounou

Dersom interesseorganisasjonene virkelig ønsker å legge til rette for dialog, bør de se nytten av å invitere helt vanlige folk til å sitte i panelene sine. Folk uten sensasjonelle historier. Folk som kanskje vil si politisk ukorrekte ting. Folk som er fortrolige med narrativet de har vokst opp med, og som i utgangspunktet ikke ser noen grunn til å kritisere det.

Å bryte ned narrativene er ikke hele løsningen på Midtøstenkonflikten. Men det er uhyre viktig at vi bidrar med nyanser. For oss som står på utsiden kan det koste mindre enn for de som står midt i det.

Det er tross alt ikke behov for å skape fred blant mennesker som langt på vei er enig med hverandre. Fred oppstår av ufred.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar