Det skeive bildet av tro

De begynner å hope seg opp, alle dokumentarene og seriene som gir et skeivt bilde av kristendom og tro.

Ikke alle gir et galt bilde, isolert sett. Flere av produksjonene er knallgode og dessverre også nødvendige. Serien om Knutby, som utforsker hvordan en pinsemenighet kunne bli et lukket, destruktivt miljø, er ett eksempel.

En annen dokumentar som har fått oppmerksomhet i vår er Tro kan flytte fjell, om nonnene i Valldal. I tillegg har NRK og TV 2 sendt diverse kritiske program om Jan Hanvold, Guds menighet, Jehovas vitner og BCC de siste par årene. VGTV har laget Frelst og Homoterapi, og nylig sendte NRK filmen Disco, som det var mye debatt rundt.

Hele kirken taper på denne situasjonen. Religiøs tro får et suspekt preg og skyves over i den private sfæren.

—  Alf Gjøsund

Det som ikke gjøres

Jeg er tilhenger av både kritisk journalistikk og dramaproduksjoner som legger religiøse virksomheter under lupen. I hvert fall når man treffer. Det gjør man ikke alltid, men det er en annen sak.

Problemet er at totalbildet blir så skeivt.

Ser du på alt det andre NRK gjør, finner du en hel del program som åpenbart er innrettet for å integrere minoriteter som er nye i landet, motvirke fordommer mot dem, hjelpe oss til å forstå utgangspunktet deres. Hjelpe barn til å forstå at vi er forskjellige, også hva livsanskuelse og verdier angår. Forebygge mobbing, og så videre.

Jeg heier på den innfallsvinkelen. Vi trenger en slik innsats fra mediene – og de fleste av dem gjør det på en god måte. Men landets kristne minoriteter – for det er det mange kristne miljøer er i ferd med å bli – får aldri nyte godt av denne innsatsen. De skal ikke forstås. De skal bare utsettes for kritisk journalistikk.

Spørsmålene som hjelper oss å forstå

Selv er jeg medlem av Den norske kirke og har ingen planer om å melde meg inn i et annet trossamfunn. Men jo mer jeg lærer om andre kristne grupper, jo mer forstår jeg at det er mulig å tenke som de gjør.

Og jeg blir mer og mer frustrert over at så få journalister stiller spørsmålene som kan hjelpe oss til å forstå. Hvorfor mener disse miljøene dette? Hvilke trender og strømninger har påvirket dem – og oss? Hvordan utvikler de seg framover? Hva påvirker og hva motvirker den utviklingen?

Ta BCC, som jeg kjenner best fordi jeg har vokst opp der. Vi hører masse om at de har tatt avstand fra andre kristne, men vi hører lite om hvordan andre kristne har tatt avstand fra dem. Jeg har bøker og pamfletter i bokhylla skrevet av kjente ledere i norsk kristenliv. I noen av disse bøkene henges BCC ut som ut som «besnærende», «ubibelske», «falske», «innsmigrende», «sektvesen», «åndsmakt» «påvirket av noe så heslig som spiritismen».

Og så er det noen som lurer på hvorfor BCC har holdt seg for seg selv? Eller hvorfor de har svart med samme mynt?

Men ingen gadd lage TV-programmet som fortalte den historien. Eller den om Jehovas vitner som ble fengslet og forfulgt under første verdenskrig – og isolerte seg som en konsekvens av det.

Nye ofre

Kanskje er årsaken at disse trossamfunnene passer inn en gruppe som det fortsatt er lov til å definere som «utenfor»: Kristne med meninger flertallet ikke liker.

Før var det kirken som sto bak jakten på slike dissidenter. Nå er det interesseorganisasjoner med egne agendaer, folkevalgte på stemmejakt og ivrige journalister som vil sette spor etter seg. Hensikten er ofte god. De vil kjempe noens sak. Men glemmer at de fort kan skape nye ofre: Mennesker og grupper som blir utsatt for fordommer, utestengning og forakt.

Det går ikke mange år fra flertallet endrer mening til man stempler alle som ikke tilhører flertallet. Ta ekteskapsloven, for eksempel. Det er ikke lenge siden majoriteten i Stortinget var imot den. Det har alle glemt nå. Kristne som ikke henger med er ikke «håpløst konservative». De er noe mye, mye verre.

Det hjelper ikke om de presiserer aldri så kraftig at andre selvsagt må få leve som de ønsker, de vil bare ha frihet til å fortsatt lese Bibelen slik de alltid har gjort det.

Hensikten er ofte god. De vil kjempe noens sak. Men glemmer at de fort kan skape nye ofre.

—  Alf Gjøsund

De mister støtteordninger, boikottes og utsettes for kritisk journalistikk. Det siste er selvsagt helt OK – i utgangspunktet. Men som sagt: hvis det bare er det, hvis de ikke innesluttes i den dugnaden som omfatter andre minoriteter, der vi hjelper hverandre til å forstå hverandre, så skapes nye ofre.

Det er ikke bare konservative kristne som taper på denne situasjonen. Hele kirken gjør det. All organisert religion. Religiøs tro får et suspekt preg og skyves over i den private sfæren.

Og i den sfæren blomstrer folkereligiøsiteten, inspirert av gammel åndetro og østlig mystikk. Det skjer nesten helt uten kritiske stemmer. Les Knut Lundbys nye bok Religion i medienes grep. Den setter klare ord på utviklingen.

En game changer

Jeg ivrer for en ny, bred kristen TV-kanal fordi jeg ønsker en annen måte å snakke om tro og kristendom på.

Jeg ønsker å vise hva kristne egentlig er opptatt av, hva som er kjernen i engasjementet deres. Hvordan de har bidratt – og fortsatt bidrar – til samfunnets felles beste med utrolig mye uegennyttig arbeid. Hvordan de står på for utsatte grupper, hvordan de inkluderer mennesker som ellers ville stått uten et sosialt nettverk.

Jeg vil vise hvor rause og avslappede mange av disse miljøene er i møte med mennesker som er uenige med dem. Hvordan de går sine sekulære naboer en høy gang hva toleranse angår.

Får vi til dette, kan TVL bli en game ghanger. En kanal som bidrar til et balansert og mer sannferdig bilde av kristendommen, og som derfor gjør kristne stolte og takknemlige. Men også en kanal som konfronterer majoriteten med deres syn på toleranse, forståelse og respekt.

Det er på høy tid at vi får en slik kanal.

Alf Gjøsund er for tiden prosjektredaktør for Vårt Lands TV-satsning