De aller fleste i Norge er fullstendig klar over at Russland bidro til å destabilisere valget i USA i 2016. Trolig fikk det konsekvenser for verdenssituasjonen de påfølgende fire årene. For det er slett ikke sikkert Donald Trump hadde vunnet valget dersom ikke russiske hackergrupper hadde destabilisert USA gjennom sosiale medier.
Utsatt for raid
Likevel ser det ut til at hverken vanlige folk eller myndigheter har tatt innover seg at Norge jevnlig har blitt utsatt for raid fra likende miljøer. Slik Vårt Land skriver om denne uka, vet vi nå at norske myndigheter er utsatt for hackerangrep. Vårt eget storting har vært under angrep to ganger, og flere partier har blitt utsatt for raid på sosiale medier. Du kan lese mer i Vårt Lands egne nyhetssaker.
Som vi skriver på nyhetsplass denne helgen, har NATOs analysesenter Stratcom gitt ut to rapporter om «Russlands fotavtrykk i det nordisk-baltiske informasjonsmiljøet. Dette avtrykket ses gjennom destabilisering av debatten om islam og innvandring. Miljøene har også bidratt med synspunkter om at flyktninger er et problem.
[ Slik kan fremmede makter påvirke stortingsvalget i høst ]
Avdekket dårlig sikkerhet i 2010
Men det er all grunn til å tro at fremmede makter gjennom mange år har hentet ut mye informasjon fra norsk myndighetsnivå. Allerede i 2010 avdekket Aftenposten at det var store sikkerhetshull i regjeringskvartalet. Den gangen ble det også avdekket stor aktivitet på regjeringens og departmentenes datasystem som ikke var mulig å tracke. Som NRK-journalist jobbet jeg et par år senere med dette sakskomplekset. Jeg snakket med en rekke kilder som kunne fortelle hvor dårlig og nedprioritert sikkerheten var både rundt regjering og storting. Det var sjokkerende.
Loven Monica Mæland jobber med kan også forstås som det minste av to onder. I en ideell verden ønsker vi ikke mer overvåkning enn vi har i dag. Men dessverre lever ikke i en ideell verden
— Berit Aalborg, politisk redaktør
Det ble tatt visse grep den gangen. Men selv om det har gått over ti år, har skiftende regjeringer ikke greid å sikre sin egen grunnlovgivende forsamling mot angrep utenfra. En av sakene i Vårt Land viser at stortingsrepresentanter sender private e-poster fra sin Stortingskonto. Dermed kan private saker som enten er pinlig eller framstår kompromitterende hvis det tas ut av sin sammenheng, bli offentlig kjent, og denne informasjonen kan lekkes.
Kanskje viser det en generell norsk naivitet. Men det som er verre er at det har vært en manglende vilje til å ta dette på alvor både på rød og blå side av norsk poltikk. Å satse på sikkerhet i rolige tider er dessverre ingen vinnersak.
[ Norsk politiker gjør omstridte reiser for Russlands sak ]
Trykket i sosiale medier
Nå forteller en rekke politikere Vårt Land har snakket med, om om uforklarlige «trykk» og reaksjoner i sosiale medier. Ikke minst har Venstre har vært utsatt for forsøk som kan ha hatt som hensikt å senke dem under sperregrensen. Slik beskriver Geir Hågen Karlsen, en av landets fremste fagfolk på utenlandsk påvirkning situasjonen: «en motstander kan trolig med begrensede påvirkningsaktiviteter skape en giftig debatt, selv om valgresultatet i seg selv ikke påvirkes. Aktivitetene kan utføres i sosiale medier, gjennom lekkasjer, hacking, spredning av kompromitterende opplysninger, forfalskninger og liknende».
Lovgivning må på plass
Det som er foruroligende er at Norge ikke har regelverk som forbyr påvirkningsaksjoner utenfra. Derfor er det lite sikkerhetstjenesten kan gjøre, utenom å advare. Men nå jobber justis- og beredskapsminister Monica Mæland med forslag til lovgivning på dette feltet. Danmark og Sverige har allerede slike lovverk på plass. Mæland understreker at dette vil være en krevende balansegang mellom frihet og sikkerhet. En slik lovgivning kan berøre ytringsfrihet og personvern.
Det er god grunn til å være opptatt av denne balansegangen. Frihet og ytringsfrihet en viktig og sentral rettighet i vårt demokrati.
Samtidig må vi også være klar over at den hacker-virksomheten og destabiliseringen som vi kan være utsatt for, er en større trussel mot vår frihet og vår ytringsfrihet. Loven Monica Mæland jobber med, kan også forstås som det minste av to onder. I en ideell verden ønsker vi ikke mer overvåkning enn vi har i dag. Men dessverre lever ikke i en ideell verden. Dersom vi ikke gir PST noen flere verktøy i en digital tid, kan det åpne for at verre og mer ondsinnede miljøer overvåker oss og destabiliserer oss. Det er stortingets jobb å gjøre det nye lovforslaget så lite inngripende som mulig. Men trolig er det et nødvendig onde vi til en viss grad må akseptere.
