Kommentar

Sport hengt ut til tørk

Kriminelle hvitvasker. Bedrifter grønnvasker. Regimer sportsvasker. Men det er lov å henge dem ut til tørk.

SIGNAL: Norges største stjerne Erling Braut Håland, og lagkameratene på landslaget har denne våren varmet opp i T-skjorter med klar beskjed til arrangør av neste års VM i Qatar.

Våren 2021 tegner til å bli et overraskende og gledelig vendepunkt i lang og trist utvikling, der sporten er blitt korrumpert av tyranniske regimer, lyssky oligarker og maktkåte sjeiker:

• De norske landslagsspillerne i fotball har startet en demonstrasjon for menneskerettigheter, rettet mot neste års VM-arrangør i Qatar, og protesten har spredt seg til en rekke nasjoner.

• På tre dager klarte fansen å stoppe planene om en superliga i fotball, der eierne trodde de skulle klare å fjerne det sentrale elementet i all sport: At noen må tape.

Plutselig er vi der at det råtne spillet på bakrommet blir avslørt – og pampene i dress må bestemme seg for om de skal si unnskyld eller om de skal trekke seg ut.

PR-kampanje

Helt siden de uheldige erfaringene med boikottene av OL i Moskva i 1980 og Los Angeles fire år etterpå, har de som styrer sporten i verden gjentatt til det kjedsommelige at sport og politikk må holdes adskilt.

Samtidig har stadig flere regimer kastet seg på trenden som kalles sportsvasking: Å bruke store penger på å arrangere sportsbegivenheter for å avlede oppmerksomheten fra egne brudd på menneskerettighetene.

Kina brukte OL i Beijing i 2008 som en PR-kampanje, og i ly av sportsfesten sørget kommunistpartiet for å innføre en rekke nye metoder for å overvåke innbyggerne. Neste vinter skal Beijing arrangere OL igjen, denne gangen på vinteren. Kanskje møter de en kaldere skulder fra utøvere og verdensopinion enn de gjorde sist?

Hvordan ville det tatt seg ut om Rosenborg var eid av den russiske stat? Velkommen til virkeligheten vi møter i morgendagens semifinale i mesterligaen.

—  Lars Gilberg

Lot oss underholde

Så sent som i fjor lot vi oss underholde av Karsten Warholm og brødrene Ingebrigtsen under VM i friidrett i Qatar. Riktignok var det noen få journalister som brukte anledningen til å fortelle om hva som skjuler seg bak fasaden i dette landet, der innbyggerne langt på vei lever i en tilstand av apartheid. 90 prosent av befolkningen på 2,6 millioner er migrantarbeidere uten statsborgerskap og rettigheter. De har dødd i hopetall under byggingen av stadioner, infrastruktur og hoteller. Amnesty International har avslørt arbeidsforhold som er under enhver kritikk.

Ett år før samme land skal arrangere fotball-VM har stemningen endret seg. Grasrota i fotballen truer med å vedta boikott, noe som gjør at landslaget i Norge prøver å finne andre måter å si fra på. Og med verdensstjerner som Erling Braut Håland og Martin Ødegaard på laget, blir det lagt merke til. Opprøret har spredt seg til flere land.

Da får det heller våge seg at Håland har vært i Qatar for medisinsk behandling og at Ødegaard spiller for en klubb som har flyselskapet Emirates på brystet. Det er statlig eid av De forente arabiske emirater, en nasjon som også er i bunnen av Amnestys ranking for menneskerettigheter.

Mirakelets pris

Denne dobbeltheten viser hvor vanskelig det er å endre på forholdene som over lang tid har infisert internasjonal sport. Aftenpostens Daniel Røed-Johansen skrev nylig en glitrende kommentar om hvordan regimene i Midtøsten har sportsvasket seg på våre TV-skjermer – og vi har sett gjennom fingrene med det.

Røed–Johansen tok utgangspunkt i de store ordene som ble brukt av avisen Le Parisien etter at Paris Saint-Germain slo ut Bayern München av mesterligaen for to uker siden:

«Mirakel», slo avisen fast i tittelen.

Men hvor stort mirakel er det egentlig at PSG vinner når deres tomålsscorer Kylian Mbappé er verdens nest dyreste fotballspiller noensinne, mens den aller dyreste i fotballhistorien, Neymar, slo begge de målgivende pasningene? Milliardene som er brukt på disse spillerkjøpene kommer altså fra Qatar, ørkenlandet som også kjøpte nok stemmer til at de på skandaløst vis ble tildelt rollen som arrangør av fotball-VM neste sommer.

Hvordan ville det tatt seg ut om Rosenborg var eid av den russiske stat? Spørsmålet høres sprøtt ut. Men onsdagens semifinale i mesterligaen er altså et møte mellom Paris SG og Manchester City, to klubber som faktisk er eid av staten Qatar, ved deres hersker Tamim bin Hamad Al Thani.

I den andre semifinalen møtes Real Madrid og Chelsea. Den spanske klubben er sponset av De forente arabiske emirater, mens London-klubben er eid av en russisk oligark.

Det hører også med i bildet at Bayern München, som tapte i «mirakelet» mot PSG, er sponset av Qatar Airways. Da de samme to klubbene møttes i finalen i Mesterligaen i fjor, ble oppgjøret omtalt som Qatar mot Qatar.

Glede og håp

I løpet av de 37 årene jeg har skrevet kommentarer om sport her i denne avisen, har jeg dessverre ofte vært nødt til å holde en dyster tone. Sporten er gradvis blitt korrumpert av penger – og som sådan blitt et brikke i et spill styrt av folk vi ofte grøsser av.

Derfor gleder det meg stort å kunne konstatere at grasrot og utøverne nå bidrar til at bakspillet for en gangs skyld blir avkledt. Det er lov å håpe på en ny vår.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar