Kommentar

Ingrid Bjerkås sa nei til at kvinneprestmotstandere i soknet skulle betjenes av en mannlig prest

Hun sto fast på at hun var prest for alle. Det gjorde det lettere for andre kvinner som kom etter henne.

Det er i dag seksti år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i Vang kirke på Hamar. Et par måneder senere ble hun innsatt som sokneprest i Berg og Torsken på Senja. Da kongeparet besøkte Senja i 2011 holdt dronning Sonja en bevegende tale utenfor Berg kirke. Hun løftet frem betydningen av Ingrid Bjerkås sitt virke. «Det umulige ble mulig, og vi står i dag på et spesielt og vakkert kirkehistorisk sted,» sa dronningen, og fremholdt at Ingrid Bjerkås banet vei for likestilling og gjorde det lettere for andre kvinner å gå inn i presteyrket.

«Syndig hybris»

En slik måte å knytte prestekall og likestilling sammen på, har i kirkelig sammenheng vært kontroversielt, og er det tidvis fortsatt. Det blir kritisert for å være politiserende, en fremheving av særinteresser på bekostning av kirkens fellesskap. Da Ingrid Bjerkås ble ordinert var det nettopp det kirkesplittende ved handlingen som motstanderne fremhevet.

Ingrid Bjerkås gjorde det utvilsomt lettere for andre kvinner å søke seg til prestetjenesten, men hun bidro også til å gjøre kirkens fellesskap mer mangfoldig.

—  Aud V. Tønnessen, forfatter av Bjerkåsbok og dekan på Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo

Et flertall av biskopene uttalte at ordinasjonen ville gi «mye nød og svære motsetninger». Prestelaget for Bibel og Bekjennelse mente ordinasjonen var ukristelig og ubibelsk. Enkelte gikk til og med så langt som å kalle ordinasjonen gudsbespottende, og Ingrid Bjerkås ble beskrevet som en som forhånet Guds mor ved «sin syndige hybris».

Underordningteologi

Det var flere grunner til at ordinasjonen var omstridt. Det opplagte var selvsagt den kirkelige tradisjon og teologi. Fortsatt var den rådende oppfatning innenfor en større del av presteskapet at kvinners prestetjeneste stred mot Guds vilje. En utbredt teologisk argumentasjonsrekke gikk ut på at Gud hadde skapt kvinnen etter - og underordnet henne mannen. Fordi hun var underordnet, hadde Kristus gitt henne taleforbud i menigheten, noe som var gjengitt i Paulus´ brev til menigheten i Korint. Om at kvinner skulle tie i forsamlingen. Videre hadde Jesus bare valgt seg mannlige apostler.

Kvinnelige prestetjeneste var derfor brudd med både Bibelen og tradisjonen. Det førte til den konklusjon i konservative miljøer at man gjorde rett i å unndra seg fellesskap med kvinnelige prester. Et fellesskap ledet av en kvinnelig prest var ikke et fellesskap som bygde på Guds ord eller kirkens tradisjon, kort sagt, det var ikke et kirkelig fellesskap. Denne tenkningen lever fortsatt i mindre deler av Den norske kirke. I forbindelse med høstens diskusjon om kvinneprestmotstanderes rett til å nekte samarbeid med kvinnelige kolleger, ligger slike betraktninger under: En kvinnelig prest kan ikke representere kirkens fellesskap.

Følt ansvar for kirkens fellesskap

Det er ingen tvil om at mang en kvinnelig teologikandidat og prest har kjent på et stort ansvar for å holde kirken sammen og ikke bli den som lot egne særinteresser sette fellesskapet på spill. Det har ført til at mange har gått flere runder med sitt kall. Kunne det være riktig at Gud hadde kalt dem til prestetjeneste, når biskoper og kolleger mente de tok feil og lot sin egen egoisme trumfe kirkens enhet? Å være den som får skyld for kirkesplittelse er en tung bør å bære.

Tyngden av den børen kan kanskje forklare hvorfor det gikk over tjue år fra at kvinner fikk lov å søke prestetjeneste til den første gjorde det. I 1938 vedtok Stortinget at kvinner kunne søke prestetjeneste. Allerede da fantes det kvinnelige teologer som kjente på et sterkt kall til å bli prest, men de visste også hvor sterk motstanden var og hvor lite aksept deres kall hadde. Teologen Agnes Vold hadde for eksempel lenge kjent kallet til å bli prest, men hun ville ikke «sette hardt mot hardt,» som hun sa, «det måtte komme som noe Gud legger til rette for meg». Hun hadde liten sans for den utålmodigheten som Ingrid Bjerkås la for dagen. Noe hun ikke var alene om. Andre kvinnelige teologer ble spurt av biskop Schjelderup, men ville ikke la seg ordinere samme med Ingrid Bjerkås.

Prestekall og kvinnesak

Det var en rekke forhold som ble holdt mot Ingrid Bjerkås, og alt handlet ikke om teologi. Hun var for gammel (hun fylte 60 år 8. mai 1961), ble det sagt, og hennes eksamenskarakterer var ikke spesielt høye. Men det var enda et annet forhold som nok provoserte mer, og det var at hun knyttet sitt prestekall sammen med kvinnesak. I forkant av ordinasjonen uttalte hun: «En kan ikke skjule at det er kvinnesak dette at vi må få lov til å forkynne og bli rettelig kalt. Men det er ikke nedverdigende at det er kvinnesak. Det er mitt håp av mange unge kvinner vil studere teologi. Kirken trenger kvinnene, og kvinnene trenger kirken». Slikt falt ikke i god kirkelig jord, men ble oppfattet som uttrykk for at hun ikke tok kirkens fellesskap på alvor.

Kvinner og kirkens enhet

En sentral problemstilling i mye av kvinneprestdebatten har vært hvorvidt en kvinnelig prest kan være prest for alle og representere kirkens enhet. Det var denne problemstillingen som meldte seg på ny, da vi i høst fikk en diskusjon om kvinneprestmotstanderes rett til å nekte tjeneste og fellesskap med kvinnelige kolleger.

Vesentlig var spørsmålet om en kvinnelig prest som etter ordinasjonen er rettelig kalt prest, er prest for hele menigheten og ikke bare et utvalg. Ingrid Bjerkås hadde for sin del allerede besvart det spørsmålet. På Senja ba kvinneprestmotstanderne om å få en mannlig prest som kunne betjene dem, men Ingrid Bjerkås motsatte seg det, og begrunnelsen var at hun som rettelig kalt prest var prest for alle, også for dem. Hun ble oppfattet som firkantet og lite forståelsesfull, men hun sto opp for et prinsipp. I et lengre historisk perspektiv er dette viktig. Ingrid Bjerkås gjorde det utvilsomt lettere for andre kvinner å søke seg til prestetjenesten, men hun bidro også til å gjøre kirkens fellesskap mer mangfoldig.



Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar