Vi har en tendens til å lulle oss inn i kriseromantikk i norsk kirkelighet. Vi sitter fast i fortida

En dag vil det kanskje ikke lenger finnes noen kristendom her i landet. En dag vil det siste kirkebygget bli solgt til private utbyggere og den siste presten og de siste menighetslemmene kreke seg ut gjennom den knirkende døra, se hverandre i øynene og avtale å be for hverandre før de går hver til sitt. En dag vil det være flere hundre år siden forrige bibeloversettelse, og barna vil ikke forstå det gammelmodige språket i den støvete boka i bestemors bokhylle. En dag vil det ikke klinge en eneste salmetone over dette landskapet. Hvis da ikke verden forgår før kristendommens endelige fall inntreffer.

Aud Irene Svartvasmo skrev nydelig om et slikt scenario i Vårt Land forrige uke. Det er ikke for ingenting at når Jesaja skriver om alle tings forgjengelighet, er det presentert som et gledesbudskap: Noen ganger er det en lettelse å ikke kunne utgjøre allverdens forskjell.

Kriseromantikk

Sånn kan man tenke om kristendommens død, og kanskje er det sanne tanker, kanskje ikke. Men uansett hvor langt man forlenger dagens tendenser inn i framtida, er én ting sikkert: Dette scenariet er lenge til. Lenge. Og skal jeg være ærlig, tror jeg aldri det skjer.

Vi har en tendens til å lulle oss inn i kriseromantikk i norsk kirkelighet. Vi synes det er for få som går i kirka. Vi synes det er lite Gud i offentlig monitor. Vi synes folk kan for lite om Bibelen, for få salmer. Men den eneste grunnen til at vi tenker slik, er at vi sitter fast i fortida.

Den eneste grunnen til at vi tenker slik, er at vi sitter fast i fortida.

—  Åste Dokka

For det er millioner av kristne i Norge. Det er radioandakt hver dag i statskanalen. Det selges flere titalls tusen bibler årlig. Over halvparten av alle barn blir døpt. Halvparten! Over fire millioner mennesker er medlem av et kristent kirkesamfunn. Til sammenlikning spiller godt under en halv million personer fotball i Norge og under 200 000 er muslimer.

[ Slik blir det religiøse liv i Norge i 2040 ]

Enormt stor

Da jeg første gang fikk være til stede på Kirkemøtet i Den norske kirke ble jeg overrumplet. Jeg har tilhørt kirka siden jeg var noen få uker gammel, og har nesten hver uke av livet vært innom et kirkebygg, en bibeltekst eller en salme. Men jeg hadde ikke forstått hvor enormt stor Den norske kirke er.

Den norske kirke er Norges desidert største organisasjon. Den er landsdekkende, uansett hvor du måtte befinne deg, er du i et kirkesogn, det er gudstjeneste klokka 11 hver søndag i over 750 kirker (med totalt over 5 millioner besøkende årlig), 85 prosent begraves fra Den norske kirke. Kirka er over alt, den er der fra du fødes til du dør, ja både før og etter, du blir bedt for hver eneste søndag i hver eneste kirke, sammen med resten av skapningen og Guds verden. Som om ikke det er nok, er det i tillegg frikirker på hvert nes.

Vi er som en trettifem-åring som har satt seg ned i stolen for godt fordi hun har sett de første rynkene og forstått at også hun skal dø.

—  Åste Dokka

Så det avgjørende poenget for alle kirkefolk er: Hvis vi velger å ikke se dette, men heller legger all vekt på at tallene i 2000 så bedre ut enn i dag, går vi, rent faktisk, med ryggen vendt mot framtida. Hvorfor i alle dager rette blikket så entydig bakover?

Det var bedre året før

Kirka har gradvis mistet makt siden folkevekkelsene på 1800-tallet. Det er grunn til å tro at den vil skrumpe ytterligere inn i framtida. Uansett hvilket årstall man velger å studere var det bedre året før. Men: Om førti år kommer vi til å se oss tilbake til 2020-åra og tenke at det virkelig var en gullalder og at vi ikke skjønte hvor heldige vi var. Vi er som en trettifem-åring som har satt seg ned i stolen for godt fordi hun har sett de første rynkene og forstått at også hun skal dø.

En av de store utfordringene for Den norske kirke i dag er å både erkjenne tall-tendensene og samtidig være trygg på at det hver dag skjer utrolig viktige ting. Det er ingen organisasjoner som får så mye ut av hver krone, som har så mange frivillige, som har så mange timer engasjement knyttet til seg i dag. Det er ingen yrkesgrupper med så stor og bred kontaktflate som prester, pastorer og diakoner. Overalt gis mennesker trøst, håp og fellesskap, uteligger og bedriftsleder begraves under de samme ordene, de store fortellingene fortelles for stadig nye ører, og vann, vin og brød blir forvandlet for våre øyne.

[ Prester er reformtrøtte ]

For dårlig selvtillit

Da Thor Magne Seland fra Stavanger bispedømmeråd nylig kritiserte kirka for å ha for dårlig selvtillit, hadde han helt rett. For det første er den for lav i forhold til de faktiske tall og det faktiske arbeidet. Men viktigere er det kanskje at man ikke kan bygge selvtilliten på å sammenlikne seg med idealene sine. Man er nødt til å finne tryggheten i den man er og det man gjør. Verken suksess eller nederlag bør bestemme hva kirka skal tenke om seg selv. Det er det som kalles integritet.

Evangeliet er dypest sett ikke målbart. Guds rike er mindre enn et støvkorn og større enn hele verden. Gud bryr seg om hver spurv som faller til jorden, uavhengig av statistikken for spurvedød. I kristendommens kjerne finnes det noe som handler om verdi, og som ikke lar seg brekke ned i tabeller og måltall. Der bør også hjertet vårt slå.

Snart er det askeonsdag og fastetida begynner. Ett aspekt ved fasten er å lære seg å dø, huske at vi er støv. Men en viktig side av denne erkjennelsen er at vi faktisk fortsatt lever. En sann dødserkjennelse er livsbejaende, også for kirka.