Verdidebatt

Evangeliet blir ekstra sterkt på et uventet sted

HVERDAG: Etter endt arbeidsdag er TV’en og strømmetjenestene min venn og sjelesørger. Heldigvis kan Gud bli synlig der man minst skulle vente det.

Hvor bekymret skal vi være, når dåpstall og kirkesøkning peker nedover, år etter år? Vi har sett trenden en stund, og periodevis nedstengning av kirkene gjennom det siste året, kan gi grunn til å frykte at utviklingen har fått ytterligere en dytt i nedadgående retning. Jeg er ikke så optimistisk på kirkens vegne. Men det betyr ikke at jeg er så bekymret heller. Gud har alltid lagt sin skatt i skjøre leirkar.

Jeg opplever evangeliet ekstra sterkt når det møter meg på et uventet sted

—  Aud Irene Svartvasmo

«Gud er her»

Over inngangsdøren til Carl Jungs hus i nærheten av Zürich, er det en latinsk innskripsjon: «Vocatus atque non vocatus Deus adherit», som betyr noe sånt som «Påkalt, eller ikke påkalt, Gud er her». Jeg innser at påstanden kan leses som advarsel eller trussel, jamfør søndagsskolesangen «Vær forsiktig lille øye hva du ser».

Og dersom Gud ikke er en del av virkeligheten man forholder seg til, vil det være et helt likegyldig utsagn. Selv leser jeg det som et evangelium. Et evangelium som kan sette fri fra en kamp mot vindmøller og avlaste pliktoppfyllende jesus-soldater: Uansett hvor, uansett hvaGud finnes. I våre liv. I vår verden. Om jeg skulle miste troen, om søkningen til kirkelige fellesskap fortsetter å dale, om rekruttering av nye prester mislykkes, om klostervesenet dør ut: Gud vil fortsatt finnes her. Om alle land lå øde, og alle mann var døde.

«Men når menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?», sukker Herren, i lignelsen om enken og dommeren i Lukas 18. Ja, mon det? Guds rike vil uansett ikke stå eller falle med at det finnes troende igjen på jorden. Det vil fortsatt finnes der, skjult som årer under jorden og vind i treets krone. Men for menneskene vil det gjøre en forskjell dersom det ikke lenger finnes noen som holder ryktet om Gud levende.

Forfallet under nedstengningen

Jeg ønsker jeg kunne si at den sosiale nedstengningen har bidratt til at jeg har fått tid til å lese bøker som gjør meg til et klokere og bedre menneske. I stedet er det nok forfallet som er lettest å få øye på, om det nå er slik at Gud evaluerer livet mitt fra en fjern himmel «… for vår Far i himlen ser alt som her på jorden skjer».

Det ser ikke så imponerende ut når jeg krøller meg opp i sofakroken etter endt arbeidsdag, tung av historier om livets, og pandemiens herjinger. Da er TV’en og strømmetjenestene min venn og sjelesørger. Innimellom slumper det heldigvis til at disse understrømmene av Gud, disse årer under jorden, blir synlige der man minst skulle vente det.

Men skulle vi komme dit at ingen lenger ser og identifiserer understrømmene, så vil Gud fortsatt være der og våke over våre liv.

—  Aud Irene Svartvasmo

Slik som med den svenske politiserien «Den tynne blå linjen», som statskanalen har skjenket oss på nyåret. Sara, en nyutdannet politikvinne vi følger i serien, viser seg også å være et troende menneske. Vi følger henne og jobb-partneren hennes i ulike situasjoner. Et sterkt øyeblikk oppstår når de kommer inn i en kaotisk leilighet preget av rus og vold, og Sara finner et barn i det innerste rommet. Hun løfter barnet opp, holder det inntil seg og synger: «Vi sätter oss i ringen och tar varann i hand» (M. Melin).

Som kirkebarn vokste jeg opp med den sangen, som handler om fellesskap og tilhørighet. Den ble sunget så mye at jeg tror den oftest skled forbi oppmerksomheten min, men denne kvelden hørte jeg den på nytt: Midt i det vonde, redselsskapende og håpløse brøt gudsriket igjennom, materialisert gjennom Saras armer og sangen om Gud, som «är allas pappa».

Når vi minst venter det

Jeg opplever evangeliet ekstra sterkt når det møter meg slik, på et uventet sted. Som prest i et sykehus, som til tross for en stolt diakonal historie, like fullt i dag fremstår som en sekulær virksomhet, tar jeg det ikke som noen selvfølge at slike øyeblikk oppstår. Likevel skjer det: I det helt hverdagslige kan godheten bryte igjennom, ofte mot alle odds, og minne om at Gud er her og våker over oss.

«Noen må våke (…)», skriver S. Ellingsen i en kjær salme, «noen må tro i mørket». Det hjelper at noen tror. I pandemien. I sultkatastrofene. I krigene. I flyktningeleirene. Men skulle vi komme dit at ingen lenger ser og identifiserer understrømmene, så vil Gud fortsatt være der og våke over våre liv. «Var vi på jord ei mer enn to, bygge dog ville han og bo hos oss med hele sin nåde» (NFS Grundtvig).

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt