Kommentar

Mørketid uten lys

TUNGE TIDER: Hva om du ikke ser noe lys i mørketida? Det har du faktisk lov til.

«Et lys i mørketida» har vært et av de mest brukte uttrykkene denne julen. Kanskje vi må tilbake til krigsårene for å finne en tid da behovet for lys i mørke var så påtrengende. Men nå drysser juletreet, lysene er slukket og det er langt fram til vår og vaksine.

Jeg har denne julen ofte tenkt på de som ikke ser noe lys i mørketida. Som ikke synes det hjelper å tenne lys, fordi mørket er så mye større. Jeg vet at de finnes. Men de har ikke latt høre fra seg.

Jeg vet at slikt er vanskelig å snakke om. Alle andre snakker jo om hvordan det hjelper å tenne lys. Hvis jeg ikke synes det, så viser det at det er noe alvorlig feil med meg. Det føles galt å ødelegge lysfesten med mitt mørke. Bedre å tie stille, å ikke la det synes.

Men det er ikke alltid slik at det hjelper å tenne lys. Det finnes mørke som ikke lar seg fordrive verken av levende lys eller sanger om lyset som kommer. Ja, faktisk kan mørket bli enda mer merkbart av at vi tenner våre små lys. De gjør mørket utenom lyskildene mer påtrengende.

Lov til å være der

«Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort», sier salmisten. Og slik er det. Tausheten tærer på livskraften. At det ikke føles lov til å si at du ikke ser noe lys i mørket, gjør det enda vanskeligere å ha det slik. Da er du negativ, da kan du ha skylden selv.

Det gjelder å holde ut mørket slik det er. Selv om det virker utrolig når du er inne i det, så er det noe som skal få tid til å modnes i mørket.

—  Erling Rimehaug

I dag vet jeg at noe viktig skjedde da jeg ga meg selv lov til å være i mørket. At jeg tok inn over meg at nå er jeg her, og nå ser jeg ingen lyspunkt eller vei ut. At jeg ikke lenger ville late som det var annerledes. Jeg sluttet å streve etter å komme ut i lyset, for jeg visste at det ikke nyttet.

Det kan virke farlig å si noe slikt, for i forlengelsen av dette ligger den dype fortvilelsen. Den som i fjor rammet Ari Behn, og som har rammet mange andre. Det er ikke den jeg vil åpne for. Tvert om: Jeg tror at når vi godtar mørket som et mulig sted å være, slipper fortvilelsen taket. Det er kampen for å finne lyset som ikke lar seg finne, som føder fortvilelsen.

Holde ut

«Se, mørket blir din modningsstund. Hold ut til natten vender», sier Svein Ellingsen i en av sine salmer. Det var hans erfaring, det var erfaringen til Johannes av Korset, og det ble min. Det gjelder å holde ut mørket slik det er. Selv om det virker utrolig når du er inne i det, selv om det virker umulig, så er det noe som skal få tid til å modnes i mørket. Først når det har skjedd, kommer tiden for å ta mot lyset.

Men det kan trengs hjelp til å holde ut. Det er bra å finne noen å snakke med. Noen som ikke forlanger at du skal se lyspunktene, som ikke blir oppgitt over at du er så negativ. Men som på dine vegne tror at det finnes noe på den andre siden av mørket.

Som Trygve Skaug sier det: «Hvem har sagt at du alltid skal ha det sånn? Det er ikke sant, ikke et ord, for det blir sol, du skal få se når morran stiger opp og utav mørket.»

Tenn lys likevel

Det finnes timer på natta da det bare er mørke. Da er sola langt borte, og det nytter ikke å mane den fram. Men når morgenen kommer kan du kan heller ikke hindre sola i å stige opp. Det kommer til å skje.

I mellomtiden skal du ikke nekte deg å tenne små lys, selv om de ikke fordriver mørket. De kan likevel hjelpe til med å holde ut. Det kan for eksempel handle om å ta mot de gleder som faktisk finnes, til tross for mørket. For du tenker jo når du er i mørke at du ikke har lov til å ta mot noe godt.

Men det er viktig å ta mot den godheten som finnes. Ikke som en forventning om at det skal føre til at du lysner. Men som en gave gitt uten betingelser. Du har lov til å ta mot.

Det lysende mørket

I «Septologien» skriver Jon Fosse om maleren som må se bildene sine i mørket. Det er bare da han kan se om de lyser. Det er de mørke fargene som lyser, sier han. Slik levendegjør han det som står i salmen: «Mørket er ikke mørkt for deg, ja, natten lyser som dagen».

Gud er lys, men det er i mørke vi finner ham, sier de kristne mystikerne. Det er når vi gir opp å forstå eller finne ham at vi kan gripe ham i et glimt. Det var dette Gregorius av Nyssa på 300-tallet forklarte slik: Guds lys er så sterkt, at når vi nærmer oss ham, opplever vi det som mørke. Akkurat som det å stirre på sola gjør at du ikke lenger kan se.

Mørket oppleves bare vondt. Det er ikke lett å ta til seg at dette skal være noe som kan bringe oss nærmere Gud og oss selv. Likevel opplevde i alle fall jeg at det nettopp var tanken på mørket som et modningssted som gjorde det mulig for meg å gripe håpet. For det betydde at jeg ikke var forlatt her alene. I mørket var Gud.

Lys og håp

Det er dette håpet lysene vi tenner skal minne oss om. De kan ikke i seg selv fordrive mørket. Men de minner oss om at en dag er lyset og sommeren her.





Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar