Kommentar

Maskoramas dystre treffsikkerhet

TILDEKKET: Hvem skulle trodd at det var så underholdende å se maskerte kjendiser med fordreid stemme synge på lørdagskvelden? Men Maskoramas suksess belyser også en mørkere aktualitet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvem heier du på? Elgen med de kule dansebevegelsene, trollet med den strålende sangstemmen eller vikingen med ung sjarm og lun humor?

Dette er de tre maskerte finalistene i det som ble denne høstens store underholdningsoverraskelse. Ikke hadde jeg trodd at en såpass sært konsept med pinlig enkle ingredienser – fantasifulle kostymer, halvgod sang og en stor dose hemmelighetskremmerier – skulle treffe slik det har gjort.

Det er sjelden NRKs lørdagsunderholdning klarer å samle like store horder av seere. Forrige lørdags episode er sett av nesten 1,2 millioner nordmenn – og her snakker vi om underholdning for både store og små. Til og med den kresne kategorien «unge voksne» har latt seg forføre. NRKs analyseavdeling melder at maskefesten har blitt en seermagnet i alle aldersgrupper.

Lett og lekent

Grunnen til suksessen er ganske enkel: Vi trengte dette akkurat nå. Noe lett, lekent og litt mystisk. Hemmelige gåter man kan gruble litt på gjennom uka, tolket til det latterlige av et slags dommerpanel helt uten annen funksjon enn å få oss med på notene. Dette showet er ikke høykvalitet, men det funker.

Noe av forklaringen er også at vi stort sett ikke gjør annet på kveldstid for tiden enn å se på tv for tiden. I følge selvangivelsen Iphone leverer hver kveld, har jeg hatt så mange timer skjermtid de siste månedene at jeg ikke tør å si det høyt. Særlig fordi jeg vet at når mobilskjermen var svart, sto det en annen skjerm og lyste.

Vi har strengt tatt sett for mye på skjerm det siste året. På dagtid sitter vi i skjermmøter time etter time og kikker på oss selv mens vi prøver å holde i gang en form hakkete og uskarp kommunikasjon med kollegaer. Og så tar vi dagens trim, som består i å luffe fra hjemmekontoret via kjøkkenet og inn i sofakroken på stua, for å skru på flere skjermer.

Kanalene har tatt ansvar

Både NRK og TV 2 har tatt ansvar i et spesielt år. Særlig som nyhetsformidlere. Men også for å ivareta vårt behov for adspredelse. Time for time, kveld etter kveld. Så når dokusåpen «Trump minutt for minutt var ferdig», var vi klare for troll, elg og viking-sang.

Alle FOTO: Julia Naglestad/Fremantle/NRK, med mindre noe annet står skrevet.

Og hva så med maskerte mennesker? Har vi ikke egentlig sett nok av det også dette året? Jeg husker så skeptiske vi var til å bruke munnbind i vår? Mens vi i november så med skråblikk på de maskeløse på bussen og delte spit om Donald Trumps smittebefengte og forsamling i rosehagen der koronaviruset spredte seg i rekordfart til folk uten munnbind.

Overraskende vanskelig

Tilbake til Maskorama: Det usannsynlige og overraskende med konseptet er at det skal være vanskelig å avsløre hvem som skjuler seg bak kostymene. Vi hører dem synge, sangstemmen er deres egen. Men utover det er alle de vanlige kjennetegnene borte. Snakkestemmen er fordreid, kroppsspråket forsvinner i glitter og fjær, de får hjelp til å bevege seg i rommet, de lave blir høye. Vi må fortolke uten å sitte med den informasjonen vi vanligvis har i møte med andre. De som er maskert, mister de kjennetegn vi trenger for å forstå og orientere oss.

Vi må fortolke uten å sitte med den informasjonen vi vanligvis har i møte med andre. De som er maskert, mister de kjennetegn vi trenger for å forstå og orientere oss.

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

Smile med øynene

Også utendørs er det slik i høst.

«Vi smiler det vi kan, selv om dere ikke ser det», skrev de to servitørene fra spisestedet Maskinverkstedet i Tromsø, da de meldte i fra på Twitter om at de heretter ville servere sine gjester med munnbind på.

Vi har smilt det vi har kunnet bak maskene denne høsten. Men livet med maske på har hatt sin pris. Både økonomisk og menneskelig.

Isolasjonsskader

Denne uken skrev vi om isolasjonsskader hos eldre på sykehjem. Flere prester fortalte at de stort sett har vært avskåret fra å besøke sykehjem og ikke har kunnet møte de eldres åndelige behov. Andakter har vært formidlet digitalt. Sangstunder har vært avholdt bak vindusruter. Samtaler har blitt utydeligere med munnbind på.

Mange demente sliter allerede med å forstå og kommunisere, og med flere lag med «maskorama» mellom dem og deres samtalepartner, oppstår det enda mer forvirring.

Også i barnehagene har det vært ropt et varsko. Munnbindpåbud ville være i strid med all kunnskap om barns behov, og har i det lengste vært unngått. De minste barna som er i gang med sitt livsviktige tilknytningsarbeid, har likevel møtt en stor, maskert verden. Hvis de ikke finner de ansiktstrekkene de er vant til og har lært seg å fortolke, blir det ukjente stort og skummelt. Et barn – og andre som trenger bistand i kommunikaskjon med andre – er blitt fratatt en viktig mulighet til å forstå og skape sammenheng når kommunikasjonen er blitt innskrenket.

Maskefall

Jeg støtter smitteverntiltakene 100 prosent. De har vært og vil fortsatt være helt nødvendige. Vi ser hvordan smitten har eskalert i de landene som har vinglet i sin respons på covid-19.

Men det betyr ikke at tiltakene ikke har hatt store omkostninger. Særlig for de gruppene som trenger all den hjelpen de kan få for å fortolke omverden riktig.

På lørdag skal maskene falle på scenen. Mitt tips er at de som befinner seg bak de fantastiske kostymene, skapt av Kjell Nordström, er fotballspiller og skuespiller John Carew, artisten Ulrikke Brandstorp og Youtube-stjernen Herman Dahl – men det skulle ikke forundre meg om jeg tok helt feil. Det forunderlige er at vi ikke klarer å frikoble den informasjonen vi får fra skjermen når det er så mye «støy» som forstyrrer kommunikasjonen.

Om noen måneder kan vi også la munnbindene falle. Vi kan også skru av skjermene og fylle stuene med vårduft og sollys, ikke flimrende blåfarge. Fram til da må vi smile med øynene. Og hjelpe våre nærmeste, særlig de aller eldste og de aller yngste så godt vi kan, til å orientere seg og føle seg trygge midt i dette ukjente.

Les mer om mer disse temaene:

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar