Far må erfare strabasene

Dana Wanounou

Debattleder

De fleste av oss har gjort seg erfaringer som de rundt oss ikke kan kjenne seg igjen i. Det er et ensomt og frustrerende sted å være. Når andre ikke har opplevd det samme som deg, er det ikke alltid like lett sette seg inn i situasjonen. Det kan føre til at en blir møtt med bagatellisering, latterliggjøring eller likegyldighet overfor utfordringene en står i.

Ansiktsløse mødre

I generasjon etter generasjon har kvinners arbeid hjemme blitt bagatellisert. Det er posisjonene ute i samfunnet som har gitt status og anerkjennelse. Historiene om dyktige og hardtarbeidende menn (og etter hvert også kvinner) som hvert på sitt vis har bidratt i verden der ute kan vi lese om i romaner, biografier og nekrologer. Beretningene om kvinners arbeid hjemme har derimot vært en sørgelig, gjentakende klisjé: Hun vasker klær, passer unger og lager mat.

Men bak hver eneste generiske fortelling om den ansiktsløse husmoren, gjemmer det seg millioner av individer som har stått overfor langt mer strabasiøse oppgaver og utfordringer enn mange av dem som var ute på arbeid. Barneoppdragelse er ingen enkel jobb. Tvert i mot er det en av de vanskeligste jobbene som finnes - og den er i virkeligheten sammensatt av mange profesjoner.

• LES OGSÅ: Småbarnsmor: «Verdsettelsen av arbeidet i hjemmet og med barn har samfunnet helt glemt»

Mange yrker i ett

Mødre har vært helsearbeidere når de har våket over syke unger. De har vært lærere når de har pekt på kopper og krakker og katter og gjentatt hva alt sammen heter. De har vært diplomater når de har løst konflikter i en søskenflokk. De har vært ernæringsfysiologer, kokker, underholdningsartister, renholdere, ­psykologer, klesdesignere og ledere. Likevel har historien vært nådeløst taus om bragdene 
som har blitt utført i mødrenes navn.

Ikke nok med det. Kvinner har hatt et fullstendig urimelig morsideal å leve opp til, som den totalt selvoppofrende mammaen som bare er til for sitt barn. Samtidig som dette idealet har rådet, har ironisk nok morsrollen og hjemmearbeidet blitt bagatellisert som ikke ordentlig arbeid og ikke særlig interessant å snakke om.

Hvilke følelser har dette skapt hos mødre? Bitterhet? Sinne? Håpløshet? Skam?

Felles erfaringer

På 1970-tallet forlot mødrene den utskjelte kjøkkenbenken og gikk ut i yrkeslivet. Sakte, men sikkert etablerer likestillingen seg mellom norske kvinner og menn, på arbeidsplassene og i hjemmet. Likestilling forstås ofte som en tredelt modell bestående av likeverd, like muligheter og like rettigheter. Jeg vil forslå en fjerde: Felles erfaringer. Det er når vi kan kjenne oss igjen i hverandres erfaringer, at vi oppnår en dypere forståelse og respekt for hverandre.

Forskning underbygger dette. I rapporten Likestilling og livskvalitet 2007, som ble utført på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet, konkluderer forskerne med at i de familiene der paret deler likt på husarbeid og omsorg for barn, opplever begge bedre livsforhold og færre bryter ut av forholdet.

Skrote pappapermen?

Nylig foreslo Ida Lindtveit Røse i KrF å skrote den tredelte foreldrepermisjonen, som gir mor og far en kvote på 15 uker hver, samt 16 uker til fri fordeling. I stedet vil hun gi familier friheten til å fordele permisjonen mellom seg slik det passer best for hver enkelt. Denne uka stilte flere i KrFs programkomite seg bar Lindtveit Røses forslag.

Skroting av pappakvoten kunne vært vel og bra dersom vi visste at fedre flest ville ta ut en såpass stor andel pappaperm at de faktisk fikk betydningsfull erfaring med hvordan det er å være hjemme med omsorg for små barn.

Statistikken har dessverre vist oss at det ikke nødvendigvis er tilfelle. Tall fra Nav og SSB viser at de aller fleste fedre ikke tar ut én dag mer enn det de blir tildelt gjennom fedrekvoten. Årsakene til det er flere: Amming og barseltid gjør at mor tar ukene fra fellesperioden. Men også fordi det råder holdninger blant arbeidsgivere, politikere og mødre om at menns bidrag hjemme når barna er små, ikke er like viktig som kvinners. Og la det være sagt: mor og far har ikke like roller i barnets første leveår. Vi skal ikke underspille viktigheten av at barnet får en god og trygg tilknytning til mammaen sin så tidlig som mulig. Men vi ser også at fedre vil være hjemme - så lenge vi lovfester retten deres til det. KrF og andre partier som vil skrote fedrekvoten må være forberedt på at en vraking av dagens ordning kan føre til at fedre flest er mindre hjemme med sitt nyfødte barn. Vil vi det?

• LES OGSÅ: Ut mot forslag i eget parti: «Likestillingen er ikke kommet langt nok ennå – ei heller for pappaer»

Spilletid til hele laget

Når den lovfestede fedrekvoten øker derimot, ser vi at de aller fleste fedre tar ut hele kvoten. Det er godt nytt for den moderne familien, som KrF snakker så varmt om. Selve livsgrunnlaget til moderne familier er felles erfaringer. Det er mammaer og pappaer som ikke bagatelliserer hverandres oppgaver og utfordringer enten det er hjemme med ungene eller ute i yrkeslivet - fordi begge bidrar i begge felt.

I debatten om foreldrepermisjonen setter vi altfor ofte kvinnens beste opp mot barnet beste. Familiens beste derimot, starter med foreldre som spiller på lag og gjør hverandre bedre. Men for å være et lag må begge få reell spilletid.

LES MER:

• Anette Trettebergstuen: «KrF har en elendig familiepolitikk»

• Jorunn Lossius: «Ap har gammeldagse løsninger for moderne familier»

• Psykiater: «Optimalt at mor får den primære omsorgsrollen det første leveåret»

---

Fakta:

---