Kommentar

Flyktningkrisen er ikke noe tilbakelagt kapittel

Det er fem år siden en av de verste flyktningkrisene Europa har vært vitne til for alvor satte i gang. I dag har de fleste av oss glemt at den fortsatt foregår.

I mai 2017 jobbet jeg noen uker som frivillig i en flyktningleir i Athen. Det var da gått omtrent to år siden Europas verste flyktningkrise siden 2. verdenskrig dominerte norske medier.

Det var fortsatt mange som engasjerte seg i tematikken, og som dro ned for å hjelpe. Bildene av overfylte båter over Middelhavet satt fortsatt et godt stykke fremme på folks netthinner.

En av de første dagene jeg var i flyktningleiren ble vi invitert hjem på middag i huskonteineren til en syrisk familie på seks. Etter å ha spist av maten de så gjerne ville dele, men knapt hadde råd til, ville seksåringen i familien vise meg noe.

Han fant frem en video som viste bomberegnet over hjemlandet hans, og de mange tusen familiene som var blitt revet i stykker. Mens de voldsomme bildene fløy over skjermen, satt han tett inntil meg i dyp konsentrasjon, pekte og gjentok: «My country, my country».

LES OGSÅ: Vårt Land har besøkt leiren som huser nesten 7.000 asylsøkere

Så var de glemt

Menneskene, og særlig barna jeg møtte, gjorde sterkt inntrykk. I ukene etter jeg kom hjem tenkte jeg mye på dem, snakket mye om dem, prøvde å finne ut hvordan det gikk med flere av dem.

Men så glemte jeg dem.

Det vil si, jeg tenkte på dem i ny og ne, og kanskje særlig i vår da debatten om Moria-barna igjen preget nyhetsbildet. Men i det store og hele var skjebnene, urettferdigheten, elendigheten – helt glemt.

Den døde gutten på stranda

Så lå A-magasinet som vanlig på dørmatta mi forrige fredag. Men denne gangen slo forsiden meg som en knyttneve i magen. Jeg hadde sett bildet før, likevel var det som første gang jeg så det: En strand, en voksen mann, og en livløs gutt i mannens armer.

Sist gang jeg så det bildet var gjennom en mobilskjerm til en seks år gammel fremmed gutt på fanget mitt. Bildet av syriske Alan Kurdi (2) «ble symbolet på flyktningkrisen i 2015. Nå frykter Alans far at vi har sluttet å bry oss», står det på magasinets forside.

Reportasjen i A-magasinet forteller historiene til det som ble bildene på flyktningkrisen. Gutten på stranda, jenta i kofferten, de syklende foreldrene over grensa fra Russland til Norge, de overfylte båtene. Bilder vi så, bilder vi trodde vi kom til å huske – men i stor grad – bilder vi også glemte.

En pågående krise som ikke er over

14.156 mennesker har druknet i Middelhavet fra 2015 og frem til 23. oktober 2020. Fire ganger så mange mennesker har kommet sjøveien fra Libya/Tunisia til Malta/Italia i år, som samme periode i fjor, skriver A-magasinet. Antall mennesker på flukt i dag er høyere enn for fem år siden.

Flyktningkrisen fra 2015 er ikke noe tilbakelagt kapittel. Den pågår i aller høyeste grad fortsatt. Og det under de verst tenkelige omstendigheter: En verdensomspennende pandemi.

Krigen i Syria er heller ikke over, selv om vi ikke hører noe om den lenger. De siste ukene har konflikten i de nordvestlige delene av landet tilspisset seg, noe som kan føre til at enda flere mennesker drives på flukt.

Ingen er der til å ta bildene nå

Det kommer med andre ord ikke til å bli noe lettere å være flyktning i år enn det var for fem år siden.

Spørsmålet er heller om det blir lettere å være dem som glemmer. Faren til Alan sier til A-magasinet at vi har sluttet å bry oss. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han trekker den slutningen. Vi bryr oss ikke, for vi får ikke med oss hva som skjer.

Forrige uke ble flere sivile skadet og drept av et kraftig bombeangrep i den syriske Idlib-provinsen.

Fire av dem var barn. Et av dem var en fire år gammel jente på vei til skolen. Av henne finnes det ingen bilder.

Det er ingen der til å ta bildene av de som nå risikerer livet sitt på flukt. Det er ingen der til å fortelle historiene deres. Og uten historiene som bilde på den håpløse situasjonen mange befinner seg i, blir det vanskelig for oss å ta innover den virkeligheten de lever i.

Vi må ikke glemme

Da klarer vi heller ikke bry oss.

Det er en vanskelig øvelse å skulle ta innover seg verdens elendighet. Kanskje særlig når mange av oss har nok med vårt eget, i usikkerheten som preger manges hverdag akkurat nå.

Likevel har vi et ansvar for ikke å glemme. For ikke å sove, og for ikke å tåle, som Arnulf Øverland mange år etter sin død til stadighet siteres på.

Jeg vet ikke hvor den syriske gutten med mobiltelefonen er nå. Om han er sammen med familien sin, om han fortsatt sitter i en flyktningleir et sted, eller om han har et nytt liv et annet sted.

Det er ikke nødvendigvis mitt ansvar å spore ham opp, eller hjelpe ham der han er akkurat nå. Men det er mitt ansvar å ikke glemme ham.

LES MER FRA VÅRT LAND:

Økokrim etterforsket BCC-profiler for grovt økonomisk utroskap. Nå er de renvasket

Mangeårig personalkonsulent i NLM sendte bekymringsmelding

Samlivspanelet: «Det er som om Gud ødelegger ekteskapet mitt»

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar