Kommentar

Det utrolige Riket

Trodde virkelig de som skrev Nytestamentet at verden snart skal gå under?

«Historien om kristendommens opprinnelse» er tittelen på en bok av Ernest Renan som vakte stor oppsikt da den kom ut i 1863. Det ville vært den naturlige tittelen også på boken til den franske forfatteren Emmanuel Carrére - og han har da også hatt Renans bok for hånden mens han skrev. Man han har kalt sin bok for «Riket». Først på siste side forsto jeg hvorfor.

Carrére ble slått av nåden, og ble en ivrig praktiserende kristen. Så gled han langsomt bort fra troen, og protesterer nå heftig om noen vil gjøre ham til kristen. Likevel har han altså skrevet en bok på nesten fem hundre sider om kristendommen.

Han ble kristen delvis ut fra en følelsesmessig opplevelse, dels ut fra en sterk viljesbeslutning. Han mistet troen ved at følelsene bleknet og viljen ble svekket. Det var ikke et intellektuelt oppgjør. Men nå skriver han for å prøve å forstå hvordan han selv og millioner av andre mennesker kunne tro på noe så utrolig, ufornuftig og ubegripelig som oppstandelsen og nattverden.

LES OGSÅ: Langt intervju med Emmanuel Carrére: – Kristendommen handler også om det verste i oss

Det ikke umulige

Dette får ham til å gå opp sporene etter Renan og de andre som i drøyt hundre år har drevet jakten på den historiske Jesus og på opphavet til boksamlingen som vi nå kaller Det nye testamente. Det gjør han på sin egen måte. Han er romanforfatter, og han skriver en roman. Så langt som mulig basert på fakta, men når de ikke strekker til, dikter han. Han skriver om «det som ikkje er umogleg», som han sier det.

Det avgjørende er at teksten kan oppleves som sann, sier han. Det beundrer han Lukas for, mannen som skrev store deler av Nytestamentet. Carrére betrakter nemlig Lukas som en romanforfatter, som akkurat som ham dikter opp historier der fakta ikke strekker til. Og som var så flink til det at millioner har trodd på fortellingen.

Carrére er også en god romanforfatter. Jeg tror nesten på historien hans om Lukas og om Paulus og de andre apostlene. Den bygger på noe kjent, og resten er godt funnet på.

Brillene

Men Carrére er ingen juksemaker. Han sier fra når han dikter, og han forteller hva som er kildene til det han legger fram som fakta. Han har lest mye og kjenner forskernes teorier. Han viser også en vilje til å se personene fra antikken ut fra sine egne forutsetninger og ikke bruke dem som brikker i dagens strid. Likevel er brilleglassene hans farget.

Tilfeldigvis hadde jeg lest N. T. Wrights bok «History and Eschatology» like før, og det var derfor jeg oppdaget et eksempel på at Carréres framstiller som fakta det som egentlig er hypoteser.

Paulus og de første kristne regnet med at verdens ende var nær forestående, skriver Carrére. Det bygger han på hva Jesusforskningen har hevdet helt siden Albert Schweizer. Man har forstått Nytestamentet som produktet av den tidlige kirkens forsøk på å komme til rette med at verden likevel ikke gikk under, slik de mente Jesus hadde lovet.

Verdens ende

Men det var ikke forventning om verdens ende som preget Jesus og hans disipler, sier Wright. De ventet på Herrens dag, der Guds herlighet skulle fylle jorden og samle alle folk i Gud. De ventet ikke på jordens undergang, men på at Gud skulle forvandle jorden og opprette et rike preget av fred og rettferdighet.

Forestillingen om verdens ende og jordens undergang kom inn i kirken mye senere, mener Wright. Og nå står den vel heller ikke særlig sterkt hos teologene. Men det er påfallende hvor mye den fortsatt preger både tankegang og forkynnelse. Ja, selv inn i bibeloversettelsen rekker det. Når Jesus i evangeliets greske tekst snakker om «tidsaldrenes fullendelse», er det oversatt med «verdens ende» i vår norske bibel. Selv når vi leser «slik det står», kan vi misforstå.

Om vi tror at Guds plan er at verden skal gå under, så blir det briller som får oss til å forstå teksten på en bestemt måte. Da blir forventningen om Gudsriket til en forventning om at jorda skal gå under og vi rykkes opp i en ikkejordisk tilværelse. Da handler frelsen om hva som skjer med oss etter døden.

Riket

Hos Carrére slår dette mest ut i portrettet av grinebiteren Paulus. Men siden Lukas er hans helt, blir det ikke styrende for framstillingen. Med Lukas retter han oppmerksomheten mot Jesus, den konkrete fysiske Jesus som levde blamt vanøige mennesker og talte med bilder fra dagliglivet her på jorden. Carrére legger vekt på det som er Lukas særlige bidrag: At Gudsriket er der de små og svake blir løftet opp og de fattige og utstøtte hentes inn i varmen.

Og slik går det til at en bok som har sitt utgangspunkt i at Bibelen ikke er til å stole på og at kristendommen er fullstendig umulig å tro på - den boken ender opp med at forfatteren lar seg dra med i dansen av ei jente med Downs syndrom mens han synger med på «Jesus er min venn».

Slik skriver han til slutt: «Og eg kan ikkje seia anna enn at den dagen der, då fekk eg ein skimt av Riket».

LES OGSÅ:

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar