Olaug Bollestad
‘Sykepleierne sitter nederst ved døra». Den eldre legen gav klar beskjed der han satt øverst ved bordet. Jeg hadde akkurat startet i ny stilling som leder på kardiologien ved Stavanger universitetssykehus. Situasjonen var klassisk. Eldre, hvit, mannlig lege irettesetter yngre kvinnelig sykepleier. Jeg ble sittende.
Inn i politikken
Da jeg kom inn i politikken i 2003, som medlem av kommunestyret, siden som ordfører og etter hvert også i rikspolitikken, overrasket det meg dessverre ikke at vi kvinner blir behandlet annerledes.
Heldigvis har vi kommet et langt stykke på vei når det gjelder likestilling, men enda har vi en vei å gå. Det siste kron- eksemplet fra politikken må være da skipsreder Herbjørn Hansson møtte finanspolitisk talsperson i SV, Kari Elisabeth Kaski til debatt i Dagsnytt 18 for noen måneder siden. Temaet var den nye sjefen for oljefondet og skatteparadis. «Hun har ikke greie på det hun snakker om. Hun har aldri vært der (les: Cayman Island). Hun har lest det i en bok», fyrte Hansson løs, mens han stort sett kun henvendte seg til programlederen i Dagsnytt 18. Det var ikke pent, men Kaski briljerte, tross alt.
Ikke la «de» vinne
Kvinner møter fortsatt mer hersketeknikk, hets og trakassering enn menn. Metoo-bevegelsen avdekket hvor utbredt trakassering og overgrep mot kvinner faktisk er. Som kvinnelig politiker er man mer utsatt, noe som også er grunnen til at mange velger å ikke å engasjere seg eller slutte. Jeg har også vurdert å kaste inn håndkleet. Å bli behandlet som luft, snakket nedsettende til, og til og med truet, har vært krevende. Jeg har stor respekt for de som velger det bort. Det kan koste å stikke hodet fram.
Men vi trenger kvinnelige politikere, kvinnelige ledere og kvinner som stikker seg frem. Så derfor ber jeg deg – ikke la «de» vinne. Uavhengig om det er de som hetser i kommentarfeltet, en mannlig kollega, eller kanskje en kvinnelig sjef? Får du spørsmålet om å stille på liste i et parti, vil jeg oppfordre deg til å si ja. De som har gått før oss har banet vei. Den arven må vi ta videre.
Finn din «go-to»
Det er en velkjent utfordring at menn ofte favoriserer menn, men faktumet er at det gjør også vi kvinner. Hvorfor er det slik? Kanskje fordi vi raskere sammenligner oss med andre kvinner, og derfor kan føle oss truet. Men kvinne er ikke lik kvinne. Vi er alle ulike og har ulike kvaliteter og egenskaper. Vi er ingen trussel for hverandre, vi komplementerer hverandre.
Det kvinnelige fellesskapet er en styrke. Og fordi vi ser at færre kvinner enn menn velger politikken, og ikke minst holder ut over tid, så er det ekstra viktig å løfte hverandre her. Vi er ikke ment til å klare alt alene. Finn din heiagjeng og del livets opp- og nedturer med hverandre. Over mange år som stortingspolitiker hadde jeg min «go-to»-venn når dagene ble tunge eller utfordringene sto i kø. Gode Gunn hadde alltid en åpen dør, noe jeg har satt umåtelig stor pris på. Vi trenger støtte og å bli speilet av hverandre. Vi trenger å bryne oss på hverandre.
Her forleden spurte en journalist meg hvordan det føltes å bli en «influencer». Jeg trodde han spurte om jeg hadde influensa. Jeg har fått mye oppmerksomhet for Instagram- kontoen min. Jeg skjønner kun hvor plussknappen er, så jeg får lagt ut bilder, men det er stort sett det. Og jeg hadde aldri trodd at det gikk an å få så overveldende respons, særlig fra andre damer, på morgentryner, uregjerlig krusehår, dobbelthaker og hverdagsmiddag med mannen.
Kanskje slike glimt fra et ustriglet og uperfekt hverdagsliv kan være et behagelig pusterom fra perfekt danderte middagstallerkener, strøkne feriebilder og fitnesskropper? Jeg håper det. For vi kvinner tar mye ansvar, ofte for mye. Vi må derfor i større grad gi hverandre pusterom og heie frem det feilbarlige.
Karrierekvinne 2020
Jeg er veldig takknemlig for at jeg er med i et parti med en leder som satser på dyktige kvinner, som nestleder Ingelin Noresjø, og de andre dyktige kvinnelige stortingsrepresentantene våre. Og ekstra stolt er jeg over at Kjell Ingolf Ropstad ville ha tidenes yngste statsråd, Ida Lindtveit Røse, som Barne- og familieminister mens han er i pappaperm. Hun har nå tatt til orde for at flere skal få beholde muligheten til hjemmekontor, også etter korona. Nettopp for å legge til rette for en mer familievennlig og fleksibel hverdag. For hva er vel bedre enn at vi kan legge til rette for at kvinner kan få være både mamma og karrierekvinne om de selv ønsker det? Gjør det henne mindre ambisiøs eller effektiv? Tvilsomt.
For skal vi klare å beholde dyktige kvinner i politikken må vi gjøre endringer. Og endringene må tilpasses familiene og ikke motsatt. Jeg har tro på fremtidens kvinner.
Landbruks- og matminister (KrF)
