Kl. 14.15 den 22. august inntraff det en hendelse i Al Noor-moskeen i Bærum som vakte sinne og sterke reaksjoner over hele vårt langstrakte land. Den muslimske kvinnen Zeliha Acar ville ikke håndhilse på kronprins Haakon da han rakk hånden fram. Redaktører, politikere, facebook-debattanter og bloggere raste i vei. Debatten rundt håndhilsenekten ble så intens at den en stund overskygget debatten om angrepet som var årsaken til kronprinsens moskebesøk.
«Det gikk jo bra», som man sa om terrorangrepet. Men det gjorde ikke det. Det gikk ikke bra. Manshaus oppnådde til en viss grad det som er alle terroristers mål. Han skapte frykt, frykt som er med på å øke motsetningene i samfunnet. Og hadde det ikke vært for at han bommet med timingen, kunne Norge for andre gang på ett tiår blitt åsted for et massedrap på barn og unge.
LES MER: Adopterte mener rasismen mot dem øker
Noen ble drept
Men så til det viktigste punktet: Noen ble drept. Før angrepet på moskeen drepte Manshaus sin stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Dette drapet utløste i liten grad offentlig debatt og reaksjoner. Det er, sett i ettertid, oppsiktsvekkende hvor forskjellig de tre hendelsene, drapet, moskeangrepet og håndhilsenekten, ble behandlet i offentligheten. Kontrasten til reaksjonene på drapet på Benjamin Hermansen den 26. januar 2001 er også påfallende. Noe av dette kan skyldes at det tok lang tid før politiet konkluderte med hva de mente var motivet for drapet på stesøsteren. Usikkerheten gjorde at reaksjonene ble tilbakeholdne. Det gjaldt også i pressen, man ville vite mer før man knyttet drapet på stesøsteren til Manshaus agenda.
Fordommer i nytt lys
Drapet på Ihle-Hansen har vakt frykt blant mange adopterte i Norge. Adopterte opplever at drapet dysses ned, sa Uma Feed Tjelta til Vårt Land i forrige uke. I dagens avis skriver Christina Violeta Thrane Storsve og Diana Patricia Fynbo i Utenlandsadoptertes politiske utvalg at drapet har vekket til live en redsel og angst som har ligget latent hos mange utenlandsadopterte. «Vi som har levd med rasismen på kroppen og har skreket ut vår frykt og redsel lenge før Johanne Zhangjias død, kjenner igjen på en enorm avmakt.» I Aftenposten skriver Sofie Eun Mjaaland: «Alle kommentarene jeg har fått slengt etter meg – var det bare for moro skyld? Var det ignoranse? Eller var det hat»?
Debatten om rasismen og fordommene de møtes med har vært begrenset. «Mange ønsker å tro at adopterte ikke blir utsatt for rasisme fordi de er assimilert inn i det norske samfunnet. Dermed blir adopterte også ekskludert fra både innvandringsdebatten og debatter rundt multikulturalisme» skrev Maria Sung Ae Lervik i magasinet Subjekt etter drapet. I Fafos rapport «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge» er adopterte ikke nevnt som en gruppe utsatt for rasisme.
Det ble raskt taust
I forrige uke kom politiet med sin konklusjon. Manshaus egen forklaring og funn på åstedet gjør at politiet mener motivet for drapet var rasisme. Ihle-Hansen ble funnet i sin egen seng, drept av fire skudd avfyrt i rask rekkefølge. Samtlige skudd var dødelige. Det var ingen tegn til motstand. Det er påfallende å se hvor raskt den nyheten datt nedover forsiden til norske nettaviser, og hvor stille det ble. Det ble ingen demonstrasjoner eller besøk fra dignitære, og det var lite å høre fra lov og orden-politikere og meningssterke synsere. Norsk offentlighet trakk litt på skuldrene og gikk videre.
Er det fordi drapet blir sett på som en «familietragedie», ordet vi før brukte for på dekke over drap i nære relasjoner? Det er jo dessverre svært vanlig at norske menn dreper kvinner i familien, ofte etter tap av ære. Eller er vi blitt så vant til høyreekstrem vold og hat at samfunnet bare går stille videre når noen drepes på grunn av sin hudfarge?
LES VÅRT LANDS LEDER: «Nå må regjeringen vise handlekraft mot ekstreme miljøer»
Tragedien drukner
Eller har vi feil fokus? I gamle dager, da de mange bedehusene på Nord-Jæren samlet fulle hus, het det at «det er verre med en flaske øl i Stavanger enn et drap i Christiania». Det er ikke meningen å være flåsete om et så tragisk tema, men det sier noe om hvor feil proporsjonene er blitt i denne saken. I dag er det verre med et manglende håndtrykk i en moske enn et rasistisk drap i en villa i Bærum. En tragedie som burde vekke hele samfunnet drukner i en diskusjon om skikk og bruk. Hvordan kom vi dit?
