Vi kom så fort vi kunne!

Det må ha noe med uret å gjøre. Vårt samliv med uret. Jeg hører det hver dag – «tidsklemme», «tiden springer», «tiden tar knekken på meg», «jeg har ikke tid» – i betydning «jeg har hatt tid, men har det ikke lenger», innforstått: Det er noe jeg har mistet og ikke i svarte natten klarer å finne igjen, «jeg har ikke tid til det jeg helst vil», kort og godt: Tid. Det er noe vi bruker­ og er den brukt opp, så er det som ellers i tilværelsen, ikke noe igjen. Vi rammes av ­poeten Carl Frederik Prytz – noen linjer fra et dikt: «... Kan vi bli hundre år gamle raskere enn lyden, kan vi iallfall si når vi møter Vårherre en dag: Vi kom så fort vi kunne!».»

Manns minne.

Det skal være sagt: Uret er noe av det viktigste vi har, kanskje det viktigste – det ville ikke vært bedre om vi, 7,55 milliarder mennesker, som vi er, virret rundt og ikke fikk form på noe som helst. Så takk for uret. Det var omtrent nå, for 500 år ­siden, at en nysgjerrig herre, Peter Henlein fra Nürnberg, ­registrerte at alle pendler har sin bestemte svingetid. Der begynte «tiden å rulle», historien om en velsignelse for menneskene, som også ble en svøpe.