Når du passerer 30, slutter menn å kikke på puppene dine. De begynner å se på magen din i stedet.
Hver eneste gang får jeg lyst til å skrike at den bollen jeg har i ovnen, inneholdt rosiner og dessuten gluten, noe som kan være grunnen til at jeg ser litt oppblåst ut akkurat nå.
Hver eneste gang later jeg som ingenting, selv om blikket skjærer som en laser inn i den tomme livmora mi.
Ubehagelig nær
En av de siste årenes mest populære TV-serier er The Handmaid's Tale – Margaret Atwoods dystopiske fortelling om hvordan fruktbare kvinner blir kontrollert av staten for å sikre økte barnefødsler i et samfunn med dalende fertilitet.
Da jeg så første sesong for to år siden, syntes jeg serien var ubehagelig.
Da jeg så Erna Solbergs nyttårstale for to uker siden, syntes jeg den var ubehagelig nær.
I The Handmaid's Tale er tante Lydia den myndige morsfiguren som forteller kvinnene at de har blitt velsignet med fruktbarhetens gave. At de ikke har noe valg, det er deres plikt å bringe barn inn i samfunnet. For fellesskapet.
«Blessed be the fruit», hilser de hverandre i The Handmaid's Tale – «velsignet være livsfrukten».
Det er tante Lydia jeg ser når statsministeren med et mildt smil sier at Norge trenger flere barn, og hun ikke trenger å forklare oss hvordan det gjøres.
LES OGSÅ: Maja (31) velger bort barn for å redde miljøet
Dytt
Som kvinne er fruktbarheten aldri din egen. I tenåra vil samfunnet begrense den, først ved å hindre deg i å ligge med noen, deretter med prevensjon. Du skal ikke bli gravid, det er ikke bare ditt ansvar, men også samfunnets.
Så begynner de samme kreftene som tidligere har insistert på at du skal holde igjen, plutselig å dytte. Først nærmest umerkelig. Så hardere og hardere. Og ikke nok med at familie og venner kommer med hint og underforståtte spørsmål, plutselig røsker også regjeringa i dine reproduktive organer.
En sjeføkonom vil flytte kvinner til bygda for der får de flere barn. Kanskje vi skal bruke litt mindre på veibygging og tunnelboring og mer på kulturtilbud i distriktene, foreslår økonomen, for da vil kvinnene komme strømmende og fødselstallene øke.
Som om vi bare er et kulturhus unna å flytte tilbake til hjemkommunen og formere oss som kaniner.
Egoistisk
Hva vil du ha? spør politikerne. Bedre ordninger? Mer penger?
Det er som jeg bærer et samfunnsgode inni meg, noe som egentlig tilhører fellesskapet, men som jeg egoistisk nok har bestemt meg for å holde for meg selv. En potensiell skattebetaler, en ekstra hånd i eldreomsorgen, en samfunnsborger, et familiemedlem, som verden foreløpig har blitt snytt for.
Hva hvis du får litt mer barnetrygd? spør politikerne, og later som om de har glemt at det å få barn ikke først og fremst er en praktisk øvelse i familieøkonomi. Det er et enormt, eksistensielt spørsmål du kanskje ikke vet svar på før det ikke er noen vei tilbake. Å bli foreldre er den største livsomveltningen et par kan gå igjennom. Du skal sette et nytt menneske til verden.
LES OGSÅ: Idun Moe (33) lurer utolmodig på kven jenta i magen er.
Merkelapp
Det er ikke tvil om hva samfunnet forventer. Er du i 30-åra og i et stabilt parforhold, skal det komme barn. Selv om folk sjelden spør direkte, det er tross alt regna som ganske uhøflig, så skal det ikke stå på antydningene. Og blikkene.
Men hva hvis dere ikke vil ha barn? Hva hvis dere aldri lykkes selv om dere gjerne vil?
Det finnes ingen tristere merke lapp enn ufrivillig barnløs. At livet ditt ikke defineres av hva du har, men hva du mangler.
Kanskje er det derfor vi ikke orker å snakke for mye om det. Vi har nok med våre egne forventninger om vi ikke også skal bære andres.
Å vente
I jula blir sosiale medier en katalog over livet jeg burde hatt: Lykkelige par på min egen alder som poserer foran juletreet med blide barn med sløyfer i håret og stjerner i øynene.
Jeg leiter etter den magiske baby-knappen statsministeren ber meg trykke på, den som får storken til å dukke opp på døra di om ni måneder med kjærlighetsbarnet. Det eneste jeg hører er tikkinga fra den biologiske klokka.
Venter man for lenge, blir det også vanskeligere, sier Solberg i nyttårstalen, muligens for å dempe forventningene.
Hva venter du på, du er allerede altfor seint ute! hører jeg.
