Mirakeltroen som døde ut

Det er ikke dagligdags at en av toppene i Den norske kirke tar oppgjør med Visjon Norge- grunnlegger Jan Hanvold, slik Per Arne Dahl gjorde i en kronikk i forrige uke. Muligens er det under deres verdighet, man blir som kjent svart av å slåss mot feieren.

Dahl gjorde på sin egen måte: Han ba i praksis Hanvold om å pakke sammen på en så hyggelig måte at sistnevnte nærmest oppfattet det som et kompliment. Samtidig fikk biskopen sendt ut et signal til dem han ville nå: Helt vanlige kristne som synes det kristne budskapet blir vel teoretisk, og som derfor skrur på Visjon Norge for å høre om en Gud som er der for dem , i deres egen, krevende hverdag.

Det er Den norske kirke, Per Arne Dahl er mest opptatt av. Her er ikke bønn for syke det vanligste man gjør. Underforstått stiller han spørsmålet: Hvorfor lar vi Jan Hanvold dominere denne arenaen, for ikke å si markedet? Svaret hans er: Fordi vi gjerne vil være «nøkterne og sunne, med beina trygt plantet på ­moder jord.»

Behovet for erfaring

Det er ikke tvil om at lutherdom og ­rasjonalitet har gått hånd i hånd. Etter reformasjonen ble kristentroen her til lands strippet for elementer som helgendyrkelse og mirakeltro. I stedet kom Ordets forkynnelse i forgrunnen, og menighetene måtte til dels lide seg gjennom endeløse monologer fra prekestolen. Hvis du leser homiliesamlinger fra noen hundre år tilbake i lys av det generelt lave utdanningsnivået i befolkningen, skjønner du fort at mye må ha gått over hodet på tilhørerne.

Dette ble vekkelsesbevegelsenes og frikirkenes anledning. Selvlærte lekpredikanter kledde den i utgangspunktet så vanskelige teologien inn i hverdagens språk. Slik åpnet de Bibelen for vanlige folk. Dermed ble det også blåst liv i behovet for å erfare noe av den virkeligheten Det nye testamentet beskriver: Makten over vonde krefter. Mirakler og helbredelser. Opplevelsen av å være ledet – og veiledet – av Gud og Den hellige ånd i hverdagen.

Spør du en ateist, vil han raskt svare at rasjonaliteten i den offisielle lutherske kirketeologien er overdrevet. Man bekjenner tross alt en Gud som ble menneske, sto opp fra de døde, og sitter ved Guds den allmektige faders høyre­ hånd. Man tror tross alt at man i dåpen får frelsen i gave, og at man på en skjult, ­åndelig måte spiser Jesu kropp og drikker hans blod i nattverden.

Men alt dette kan man forholde seg til på en nærmest symbolsk måte. Det kan verken bevises ­eller motbevises, og representerer dermed ikke et uoverkommelig hinder for fornuften.

Etterrettelig?

Annerledes er det med de konkrete erfaringene­ av noe overnaturlig. Per Arne Dahl siterte for eksempel Jakobs brev om at syke mennesker skal «kalle til seg folk fra menigheten, og de skal be over ham og salve ham med olje i ­Herrens navn.»

Men han stoppet der. Bibelen fortsetter derimot: «Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp.»

Og straks dukker spørsmålet opp: Hva om bønnen likevel ikke virker? Kan vi stole på en kristendom som ikke oppfyller slike løfter?

Selv om de fleste kristne tror at en Gud som skapte himmel og jord også kan gjøre andre mirakler, så innser svært mange at det hører med til sjeldenhetene at det skjer. Og når det skjer, er ­omstendighetene gjerne så uklare­ at naturlige forklaringer ligger nærmest.

For ikke å snakke om alle de gangene vi hører historier som den Jan Hanvold selv rapporterte forleden: Kåre fra Kongsberg var ifølge kona blitt momentant helbredet da Hanvold ba for ham. Senere kunne Kåres familie opplyse at rapporten om Kåres helbredelse ikke var etterrettelig.

Så hva er sant, og hva er overtro?

Det er ikke så rart at en kirke som har vært en statsetat i 500 år, styrer unna hele problemstillingen. Bønn for syke er blitt henvist til bedehusene, og knapt nok der. Det har Jan Hanvold tjent på.

Noe skjer

Bildet kan endre seg. Den liberale teologi – med sin gjennomrasjonaliserte tilnærming til alle troens mysterier – har mistet grepet om kirken. Nå har man fått liturgi for velsignelse av hjemsøkte hus. Snåsamannen omtales med den dypeste respekt. Teologiprofessoren Jan-Olav Henriksen, som verken er kjent for å være lavkirkelig eller særlig karismatisk, legger hendene på syke. Noen skal ha blitt friske.

Hvis flere prester tar Per Arne Dahl på ordet og overvinner frykten for at ingen ting skal skje, kan ting fort begynne å skje: Erfaringene har en tendens til å komme med praksisen. Kirken kan på nytt bli et sted der folk opplever at overnaturlige hendelser finner sted.

At folk har behov for det, er det ikke tvil om. Healeren ­Kirsten har mer enn 13.000 følgere på Facebook. Hun er bare en av svært mange som tilbyr krefter utenfor vitenskapens domene. Og som i likhet med Hanvold ­tjener penger på det.

Spørsmålet er bare om folk vil ha det når det er gratis.