Kappgang med ski på beina

Før du leser videre: Få med deg et par venner på følgende konkurranse: Hvem kan hviske høyest?

Utfallet blir selvsagt latterlig. Konkurransen er en selvmotsigelse. For hvor går grensen for hva som er hvisking? Og hvorfor hviske når man konkurrerer om å lage mye lyd?

Kanskje kan de som driver med kappgang svare på disse spørsmålene. De konkurrerer jo om å komme først til mål, men de får ikke lov til å løpe. De har pålagt seg selv noen rare og inkonsekvente regler, som dessuten er umulig å håndheve. Det flagrer med gule og røde kort – og vinneren blir den som har jukset akkurat lite nok til å snike seg under juryens radar.

Dødshjelp. Skisporten tok et langt steg inn i dette uføret gjennom sesongåpningen på Beitostølen i helgen. Mannen som gikk klart fortest i det klassiske åpningsrennet på fredag, Martin Johnsrud Sundby, ble disket av en jury som hadde sett ham ta skøytetak i en sving.

Johnsrud Sundbys skjebne viser hva vi har i vente utover vinteren. Klassisk langrenn er blitt en dommersport, der det handler om å gå i idealfart – og der dommertabbene er det som diskuteres etterpå.

Slik tar man livet av siste rest av den klassiske måten å gå på ski på. Den har forøvrig blitt gitt dødshjelp av skisportens egne ledere i lang tid allerede.

Gamlemåten. Det har ikke alltid vært sånn. Det første store mesterskapet jeg ble utsendt til som medarbeider i Vårt Land var VM i Seefeld i 1985. Fram til dette mesterskapet fantes det ikke noe annet langrenn enn klassisk langrenn. Dette var måten å gå på ski på. Punktum.

Men underveis i dette mesterskapet begynte en amerikaner ved navn Bill Koch å skøyte med den ene skia. Nordmennene så at det gikk fort, og noen av dem prøvde å ta etter. Flinkest var Ove Aunli.

Gradvis vant skøytingen fram. Den ble akseptert som en egen stil. I skiskyting og kombinert ble det den eneste stilen. Men i langrenn forsøkte de skandinaviske skilederne å beholde den klassiske stilen. Ja, skipresident Erik Røste mente sågar at stildømmingen på Beitostølen var et ledd i den kampen.

Salt i såret. Men Røste kjemper ikke bare en tapt kamp. Han har skutt seg selv i foten.

For hvorfor er det nå blitt nødvendig å skjerpe inn dømmingen i klassisk? Jo, løperne har de siste sesongene blitt så sterke til å stake at de har sluttet helt med festesmurning. Og uten festesmurning under skiene er det raskere for dem å skøyte enn å stå med beina i et spor.

Men løpernes forbedrede stakeferdigheter er bare halve forklaringen. Den andre halvdelen handler om en villet utvikling, der skisporene gradvis er blitt mer og mer tilrettelagt for høy fart. Løypene ser ut som motorveier i terrenget, og alle renn består av så mange runder på en stadion at ingen bakker er lange nok til å tvinge fram diagonalgang.

Skisportens ledere har akseptert at det skal være kunstsnø i sporet, selv om det er «villsnø» tilgjengelig. For å pakke snøen ekstra er det blitt helt vanlig å salte, slik man salter motorveier. Saltet fra begge typer trafikk blir dessverre liggende igjen i naturen.

Glemt kunstart. Det er denne arrangementsmessige «produktutviklingen» som først og fremst har gjort at klassisk langrenn har gått ut på dato på elitenivå. Hva dette får å bety for bredden i skisporten, gjenstår å se. Barn lærer lettere å gå med festesmurning enn uten, men nå som flere og flere skiklubber lager kunstsnøløyper også barn, kan det hende at diagonalgang blir en glemt kunstart, kun praktisert av raringer på tur i løssnø.

I Birkebeineren går fortsatt majoriteten av mosjonistene med festesmøring, selv om de beste staker seg gjennom løypa også der. Men både Birken, Holmenkollmarsjen, Sesilåmi og Flyktningerennet har opplevd nedgang de siste årene. Kanskje skyldes det stakekulturen. Mange utøvere gir uttrykk for at det ikke er like moro å trene langrenn lenger når hver bidige økt må inneholde tre timer med monoman staking.

Fortsetter utviklingen som nå, kan imidlertid aktiviteten holdes oppe likevel: Nedgangen i antall løpere kompenseres i antall dommere rundt løypene.