Kjære tante Brita

Kjære tante Brita. Så fikk du rett likevel. Åtte år er altfor ungt for oppsøkende salgsvirksomhet.

Lodd i livet

Som barn fantes det miljøer og hemmeligheter som var mer attraktive enn andre. Grupper med mennesker omgitt av mystikk. Man kunne se lysene i vinduene der de var samlet, kjenne luktene av maten som ble servert. Men hvordan ble man medlem? Hva måtte man bevise for å bli godtatt? Kompliserte og krevende spørsmål. Min barndoms frimurere, kan man nesten si. Bortsett fra at det ikke var frimuring denne lukkede forsamling drev med   det var brodering. Syklubben møttes jevnlig i denne grønne gropa av en vestlandsbygd, og jeg forsøkte nytteløst å la være å tenke på at jeg rett og slett ikke var god nok for dem. Ikke før jeg var gammel nok. Jeg kunne plukke stein og snurre slipesteinen og sortere plommer og hente kyrne. Og så fikk jeg ikke engang lov til å selge julehefter. Jeg kunne faktisk ikke forestille meg noe som kunne gjort meg lykkeligere akkurat på den tiden enn å få lov til å selge julehefter.

Grenser. Muligens hadde tante Brita, som organiserte mye av den basar-relaterte virksomheten rundt bedehuset, konsultert lotteri-tilsynet. Sannsynlig er det ikke. Men det må jo være grenser, jeg skjønner det. Senere slapp jeg da også inn i peisvarmen og fikk tilbringe en forholdsvis kort karrière med tjukk tråd, ferdigproduserte mønstre og deilige lefser. Men jeg hadde en farmor som produserte Hardangersøm på løpemeter, og jeg mistet helt motet av mengden vakre ting hun og de andre broderidronningene produserte. Jeg okkuperte farfars skrivemaskin i stedet og opplevde etter hvert fallende kurver på juleheftesalgsresultatene.

I dag får ikke barn lov til å selge- lodd før de er 15 år, og de har min alle største sympati. Denne uken refset Lotteritilsynet idretten og deiset lotteriloven i hodet på dem. Barn skal ikke håndtere så mye penger, sto det i Vårt Land, men jeg skal love at det lå mye penger i julehefter også. Vi bar rundt på disse plastposene med sedler og lærte litt om ansvar og foreningsdrift. Det var slett ikke dumt. Jeg har derfor en følelse av at det ligger noe mer under foreldrenes loddpessimisme: «Det er ingen unger som går rundt og selger lenger. Husstanden sitter igjen med de fleste loddene. (...) Alle utøvere er lei av å selge lodd, peisbrikker, CD-plater eller hva det måtte være», sier en av dem. Jeg kan helt klart se visse utfordringer med å selge peisbrikker. Men har barna vondt av å traske rundt i nabolaget noen kvelder i året? Skal foreldrene kjøpe loddene av dem for at barna skal få fri? Er det rart folk rømmer fra dugnadene i voksen alder, hvis man allerede som barn opplever at hverken foreldre eller en selv (det henger gjerne sammen) ser noe poeng i å bidra på denne måten?

Tidsklemmestress. Det finnes flere faktorer, naturligvis. Barnas timeplan er blitt tettere   og organisert for å fungere i familiens tidsklemmestress. De fleste steder er det nå betraktelig mer å velge mellom enn syforening og Yngres når man er på jakt etter fritidsaktiviteter. Kanskje er plukklista blitt for lang og behagelig. Det vil variere fra sted til sted, men i mye større grad forventer vi foreldre nå å møte et profesjonelt og effektivt apparat, som ikke stiller krav utover medlemskontingenten. Å betale gjør man gjerne   man betaler seg unna dugnader og mas. Det er imidlertid ikke sikkert organisasjonene fungerer på samme måte når det blir slik. Man mister det egentlige «limet». For syforeningens funksjon var jo mye mer enn å «underholde barna». Det var idealisme, ansvarsfølelse og bygdepatriotisme. Og kanskje et mer avslappet forhold til pedago-gikk.

Hvor blir de av? Det var en grunn til at Brita fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv for noen år siden. Den fikk hun for innsatsen sin som søndagsskolelærer. Jeg sa kanskje ikke det? At hun var søndagsskolelærer også? Jeg lurer på hvor det blir av menneskene med slik kapasitet. Det er en grunn til at hun kalles tante av mange hun ikke er tante til. Heldigvis øyner jeg håp. Det ringer på døra her hjemme hos oss rett som det er. Forfrosne barn som selger rabattkuponger, pepperkakebokser   og lodd. Jeg håper at de ivrer for det de holder på med og har noen lederpersoner de virkelig ser opp til. Da er det de selger billig i forhold til hva innsatsen er verdt.