Kirkelig selvtillit

Hvitveis og konfirmanter strutter om kapp i disse saftige vårdager. Gud kledde opp hvitveisen, og konfirmantenes hvite kapper er en god ordning som frir konfirmantene fra å gå moteoppvisning på kirkegulvet. Litt vrient kan det være for tilreisende slektninger å finne «sin» konfirmant i mylderet, men den utfordringen må man kunne ta.

Konfirmasjon er en tradisjon som står sterkt i Norge. Til tross for at det ikke lenger er obligatorisk å stå til konfirmasjon, er det fortsatt slik at nesten alle «konfirmerer seg» som de sier. Morsom språkvri, forresten, som sier litt om at man oppfatter dette som en viljeshandling, ikke noe man passivt lar seg utsette for, fordi man må. Det er litt av en utfordring for kirken å holde tak i konfirmasjonen på en måte som både slipper de nødvendige endringer til, og samtidig bevarer det viktige kirkelige anliggende som fortsatt bor i denne skikken. Det er et langt sprang fra forrige århundres opplegg med pugging fulgt av seriøs overhøring og tilhørende rangering på kirkegulvet og til disse dagers leir og temakvelder, fulgt av «samtalegudstjenester» og forbønnshandling på selve konfirmasjonsdagen.

Det er bra at kirken anstrenger seg for å ta godt imot unge som kommer for å bli konfirmert. Tiden for å kreve at alle skal kunne Luthers lille katekisme med forklaringer og mange salmevers på rams er definitivt over. Men man kan komme til å bli litt for ivrig etter å erstatte den gamle strengheten med noe friksjonsfritt moderne også. Av og til kan det virke som om kirkens tjenere er så redde for å virke gammeldagse og strenge, at de kaster seg på hva det skal være av trender for å virke oppdaterte og «kule».