Ingen grenser for Putin

Ukraina betyr «grenseland» – eller, direkte oversatt, «på kanten». Ukrainas grenser har vært under stadig forandring – i likhet med alle land som ligger på det enorme slettelandet mellom Østersjøen og Kaukasus.

Over disse fruktbare slettene har den ene erobreren etter den andre stormet fram: vikinger, mongoler, tyrkere, polakker, tyskere, svensker, russere. Så ble alt sammen lagt under Sovjetunionen, som forsøkte å gjøre russere av dem alle – enten de var baltere, hviterussere, polakker, tatarer eller ukrainere. Putin synes å mene at det sovjetiske systemet var naturens orden, som nå dessverre er forstyrret. Inntil Murens fall fant også vi i Vesten oss godt til rette med denne forenklingen.

Ukjent land

Kiev-riket i middelalderen regnes som forløper til både Ukraina og Russland, men om vi ser bort fra det, har Ukraina tidligere bare vært selvstendig stat i to korte perioder, på 1600-tallet og rett etter første verdenskrig. Resten av verden reagerte med forundring da Ukraina krevde sin selvstendighet i 1990 – dette var et land ingen hadde trodd eksisterte.

De ulike delene av Ukraina har hatt ulike herskere og hørt til ulike kulturer – Østerrike og Polen i vest, Russland i sør og øst – og det har gitt ulikhet både i språk og kultur. Like fullt finnes det en distinkt ukrainsk nasjon, som har lange historiske røtter – særlig knyttet til byer som Kiev og Lviv og til de mange, små landsbyene ute på sletta.

Men innflytting av russere skapte en dobbelt nasjonalitet. Det begynte med at Katarina den store på slutten av 1700-tallet satte i gang en russisk kolonisering av det tynt befolkede området i sør. Stalin flyttet store russiske folkegrupper til Ukraina, samtidig som han deporterte millioner av ukrainere til Sibir. Mange millioner døde også i hungersnøden som fulgte kollektiviseringen av jordbruket. Etter krigen fulgte nye myrderier, deportasjoner – og mer russifisering.

Tyskerne

Da Hitlers tropper invaderte Sovjet, var det ukrainere som sluttet seg til tyskerne for å komme fri fra Sovjet – det samme som også skjedde i de baltiske land. De fleste av dem var nasjonalister som egentlig ville være uavhengig også av tyskerne – slik som den omstridte Stefan Bandera, som Jusjenko rakk å rehabilitere før han gikk av i 2010. Det har gjort det mulig å stemple ukrainske nasjonalister som fascister. Antisemittismen hadde nok god grobunn, men ellers hadde ukrainerne ikke mye til overs for Hitler.

Slik Hitler brukte den tyske minoriteten som begrunnelse for sine territorielle krav, har Putin brukt den russiske minoriteten som begrunnelse for russisk inngripen i Ukraina. Det skaper forståelig uro ikke bare i Ukraina, men overalt på den grenseløse sletta. Kommer Putins Russland til å bli den neste erobrerhæren som legger under seg alt land mellom Kaukasus og Østersjøen? Også i Nato-landet Estland spør man seg urolig om det.

Dø for Tallinn?

«Mourir pour Danzig», sa man i sin tid da Hitler forlangte å få tilbake påstått tysk land fra Polen. Ville man dø for Danzig? spurte europeerne seg, og fant ut at svaret var nei. Det var først da de forsto at Hitler ville ha hele Europa og vel så det, at man motvillig gikk til krig.

Putin er ikke en irrasjonell fantast som drømmer om verdensherredømme for sin rase – får vi tro. Men det er grunn til å regne med at han kaldt kalkulerer med hvor mye Vesten er villig til å tåle før det blir alvor. Han kom unna med Krim. Vil vi også avfinne oss med at han tar Øst-Ukraina? Kan vi tro at han da er fornøyd, eller vil han få lyst på enda litt mer?

Norske soldater skal nå stasjoneres ved Natos nye østgrense – offisielt er de der på øvelse. Kan vi komme til å måtte stille spørsmålet: Dø for Tallinn?

Vi får i det lengste håpe at det er grenser for Putin på slettelandet der øst.