Er de døde borte for alltid?

Himmelen er virkelig, hevdes det på norske kinoer i disse dager – bevitnet av en guttunge som sier han har vært der. Og mange var villige til å punge ut for å oppleve Lisa Williams kontakte de døde.

Den indignerte fordømmelsen av det siste fenomenet henger mye sammen med kombinasjonen med penger og kongehus. Men ikke bare. Mange vil mene at de døde er ugjenkallelig borte og at kontakt med dem dermed må være ren humbug.

Bergmann

Men mange kjenner på en protest mot at de døde er borte for alltid. På vårens Jervell-seminar på Teologisk Fakultet viste professor Svein Aage Christoffersen et utdrag av et fjernsynsintervju med filmregissøren Ingmar Bergman. Bergman fortalte der at han hadde strevet med angst for døden i mange år – noe som jo mange av filmene hans er tydelige vitnesbyrd om.

Men så ble han alvorlig syk og gikk inn i en bevisstløs tilstand. I motsetning til mange av de som skriver om såkalte nær-døden-opplevelser, ble Bergman overbevist om at det ikke var noe etter døden, at alt da er slutt. Det trøstet ham og gjorde slutt på dødsangsten.

Men så døde kona Ingrid. Og Bergman kunne ikke holde ut tanken på at han aldri skulle møte henne igjen. Derfor hadde han fått en fast tro: I døden vil han møte Ingrid igjen. Dette forteller han at han vet, uten å kunne begrunne det med noe annet enn sin egen overbevisning.

Sørgende

Denne intuitive følelsen av at de døde er der i nærheten av oss, er velkjent for mange som har mistet sine kjære. Mange talere i begravelser henvender seg til den som ligger i kista – som om vedkommende kan høre. Nylig møtte jeg en liten jente som sier at hun snakker med mor i himmelen hver kveld – men mor svarer ikke. Eyvind Skeie skrev på sin blogg denne uka om sørgende som taler til nylig avdøde. «Da har den døde ennå ikke flyttet ut av bevisstheten hos den som sørger, og i denne nærbevissthetstiden - går det an å snakke med den døde», skriver Skeie, som legger til at man som oftest ikke venter at den døde skal svare. Slikt kan være en fase i sorgprosessen.

Men hvis de døde ikke er borte, hvor er de da? Vi sier ofte at de er i himmelen, særlig sier vi det til barn. Men når et barn kommer og sier det har vært i himmelen, blir vi forlegne. Tror vi virkelig at himmelen er ordentlig på denne helt konkrete måten? I den omtalte kinofilmen har både guttens pastorfar og menigheten problemer med det.

Himmelen

I vårt verdensbilde er det ikke lett å vite hvor himmelen skulle være rent geografisk. Og kirken har lite konkret å bidra med. Kristen tro handler jo om de dødes oppstandelse – men det er noe som ligger inne i framtida ved Jesu gjenkomst. Så hvor er de døde i påvente av det? Katolikkene har sin skjærsild, klassisk lutherdom den noe mer diffuse mellomtilstand – men hvor det skulle være, er ikke lett å forstå.

«Mi sjel er heime hos Gud» – heter det i sangteksten, og kanskje det er greit å slå seg til ro med det – selv om det ikke er så håndgripelig.

Men kan vi komme i kontakt med dødes sjeler, og kan de meddele seg til oss? Det finnes mange folkelige forestillinger om sjeler som ikke finner ro, og for eksempel lager uro i hus. Den norske kirke har nå en liturgi mot slikt, uten at liturgien tar stilling til hva eller hvem som forårsaker uroen. Derimot advarer kirken mot å aktivt søke kontakt med de døde – både med begrunnelse i bibeltekster mot åndemaning og på mer sjelesørgerisk grunnlag.

Snakke med døde

Hvorfor vil noen snakke med de døde? Det er lett å avskrive som sensasjonshunger. Men det kan handle om å stille et savn, det kan handle om å få svar på noe som ble ubesvart i levende live, det kan være et ønske om å få bekreftet at den døde har det godt. Dette legger et stort ansvar på den som foregir å formidle slike budskap, der mulighetene for misbruk og manipulering er store. Og der det er sårbare mennesker som kan rammes. Desto verre dersom det er bevisst svindel som ligger bak.

Spiritistiske seanser ble mote for drøyt 100 år siden – omtrent samtidig med at kirken mistet mye av sitt grep, også sitt tilnærmede monopol på kunnskap om det hinsidige. Det sier noe om at det ligger et behov for bekreftelse av at døden ikke er slutten, et bevis for at de døde ikke er borte for alltid. Det samme kan man vel også slutte av at reinkarnasjon har kommet på moten.

Følelser

For mange mennesker er det sterke følelser knyttet til dette. Derfor reageres det sterkt på kirkelige fordømmelser. Men disse foreteelsene kan like gjerne være en åpning for kirken til å komme ut med sitt budskap om et håp ut over døden. Hvordan forkynne det slik at det verken blir konkret banalisering eller svevende abstraksjon?

Når vi skal si noe om det uutsigelige, altså om det evige liv, så må vi ha gode bilder. Å sitte på Jesu fang er kanskje et like bra bilde som gater av gull – så lenge vi ikke gjør det til mer enn et bilde. Selv har jeg nok mest sans for det bildet Paulus bruker av frøet og planten – det er umulig å se hvordan planten blir ved å se på frøet. Likevel er alle plantens egenskaper gjemt i frøet.

Vi vet at de døde ikke blir borte for alltid fordi Jesus har stått opp. Kirkens svar er å vise til Jesus. Han sa at det evige liv er å finne på denne siden av døden.