Har ekspertene svaret på alt?

Lennart Lorås

Førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet og VID Vitenskapelige Høgskole

Vi lever i et ekspertsamfunn. Et samfunn hvor eksperters kompetanse anses som svaret på det aller meste, også på vegne av de fleste menneskers sunne fornuft og gode vurderingsevner. Ekspertsamfunnet er blant annet skapt gjennom medias årelange «dyrking» av ekspertrollen og overskrifter som: «Slik snakker du med dine barn om Ari Behns selvmord». «Slik snakker du med dine barn om Trump». Ekspertene stiller tilsynelatende gladelig opp for å fortelle hvordan nettopp du skal snakke med ditt barn.

Jeg velger å tro at ekspertene (som folk flest) stiller opp med de beste intensjoner. Resultatet er imidlertid at vi har fått et ekspertsamfunn hvor fullt oppegående mennesker er blitt handlingslammet og hjelpeløse ovenfor hverdagslivets utfordringer. Redde for å ta egne valg. Redde for å kunne feile. En redsel som paradoksalt nok også gjør det umulig å lykkes.

LES OGSÅ: Sokneprest Gisle Sørhus: «Bibelens holdning til sex og samliv kan bidra til en usunn skamkultur»

Føler seg utilstrekkelig

Som familieterapeut har jeg møtt mange fullt oppegående foreldre, men som anser sitt eget språk og egne løsninger som utilstrekkelige. Foreldre med et multivers av kompetanse og gode forslag til hvordan de kan løse egne vansker. Kompetanse som svært ofte er mer enn tilstrekkelige til at vanskene kunne blitt løst, innad i deres eget familiesystem. En kompetanse ekspertene umulig kan ha og som er en rik ressurs for å finne gode løsninger.

Men, kompetansen er «gjemt». Gjemt bak ideer om egen utilstrekkelighet og tilkortkommenhet. Kompetanser som ikke kommer frem fra «gjemselet» før jeg som terapeut møter dem med respekt, genuin nysgjerrighet og undring. Det jeg vil kalle anerkjennende samtaler. Anerkjennende, ved at jeg:

• Ikke plasserer meg i en ekspertposisjon hvor min kunnskap er å anse som svaret

• Respekterer foreldrenes stemme og ekspertise

• Gir foreldrenes kunnskap forrang

Eksperter på eget liv

Mine utforskende og anerkjennende spørsmål er derfor kun å anse som et steg på veien mot at foreldrene skal få tilgang til sin egen viten og løsninger. Min rolle som «ekspert» er kun å fasilitere en trygg og god dialog hvor deres løsningsforslag bringes frem i lyset. Løsninger som er tilpasset deres unike sosiale system, dets egne strukturer og kommunikasjonsmønstre. Løsninger som er basert på deres levde liv og erfaringer. En unik kompetanse som bare de besitter.

LES OGSÅ: Samlivspanelet: «Det er som om Gud ødelegger ekteskapet mitt»

Handlingslammede foreldre

Familiesystemene har historisk sett vist seg fleksible, solide og varige. Familiesystemet er også det stedet de fleste mennesker får emosjonell støtte og trygghet. Familiesystemet er også stedet for å ta valg, for å feile og for å vinne små seire i hverdagen, sammen. Dessverre gjør foreldrenes hjelpeløshet og redsel dem handlingslammete. En handlingslammelse som med stor sikkerhet vil føre til at vanskene vokser seg større enn de var opprinnelig.

Misforstå meg ikke. Vi trenger ekspertkunnskapen. Alle som har arbeidet med somatiske og psykiske vansker har sett eksempler på hvor avgjørende ekspertkompetanse kan være. Ekspertene trengs for de store anledningene, for utfordringene vi ikke vet hvordan skal håndteres. Jeg vil likevel hevde at ekspertkunnskapen kommer til kort i møte med hverdaglivets utfordringer. Utfordringer som inkluderer menneskers unike familiesystem, personlighetsstil og kommunikasjonsmønstre. Det er derfor på tide at vi anerkjenner at menneskelige utfordringer sjeldent har enkle og allmenngyldige løsninger. Det er på tide at foreldre inntar en kritisk og spørrende holdning til ekspertenes allmenngyldige svar og «sannheter».

Prøving og feiling er en del av livet

Foreldre flest er kompetente, oppegående og har de beste intensjoner. De prøver og feiler. Opplevelser som familiesystemer flest vokser og blir sterke. av Som forbereder familiesystemene på å tåle en «storm» om den skulle komme. Det mange av oss vil kalle livet.

LES MER:

• Psykiater: «Optimalt at mor får den primære omsorgsrollen det første leveåret»

• Småbarnsmor: «Verdsettelsen av arbeidet i hjemmet og med barn har samfunnet helt glemt»

• Barnehageforsker: «Ettåringer i barnehagen er et sosialt eksperiment»

---