Helge Kjøllesdal, er misjonærbarn og tidligere sjefsredaktør i Vårt Land. Dette er sjette artikkel i en serie hvor han ser på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement.
Forbindelsen til misjonsledelsen ble kuttet da Norge ble okkupert av Hitler-regimet. Misjonærene måtte handle selvstendig og oppfinnsomt. Finansieringen som etter hvert kom fra USA gjorde det mulig å holde det viktigste i gang.
Lønningene til de kinesiske medarbeiderne måtte utbetales i form av sekker med ris. Den skyhøye inflasjonen gjorde det uhensiktsmessig å betale med penger. Morfar måtte noen ganger reise personlig med leid elvebåt som han lastet opp med store mengder rissekker. Han ville hindre at risen ble røvet av uvedkommende før den nådde fram. Båten ble beordret oppover eller nedover elva til ulike misjonsstasjoner.
Les intervju: Det begynte med at Helge Kjøllesdal fant to pappesker fulle av gamle brev
Bekymringene ble ikke mindre av at flere av misjonsstasjonene ble liggende i områder som var blitt okkupert av japanerne. Det ble etter hvert vanskelig å holde forbindelsen til disse menighetene og skolene. Det var vondt å ikke kunne nå dem med hjelp. Men det viste seg senere at kineserne på noen av disse stedene hadde møtt krisen med stor kløkt og hadde klart å organisere en beskjeden drift.
Ofte måtte morfar søke dekning for japanske bombefly som slapp sin last over den kinesiske bebyggelsen som var utenfor japanernes kontroll. Angrepene mot Changsha økte måned for måned. Han så hvordan krigsflyene skjøt mot båtene som fraktet folk over elva. Kulene sprutet rundt ham ved flere anledninger da angrepene var på det mest intense. Men i motsetning til mormor fortalte han senere om dette uten særlig dramatikk. Uro og konflikt ble en del av dagens dont for ham i mange år.
Det var etter hvert få ting som sjokkerte morfar.
Les flere artikler i serien 'Derfor dro de':
1. Hva kommer rundt neste sving?
Klokkene varslet
I 1938 brant store deler av Changsha. Alle misjonens bygninger minus én ble ødelagt i ildhavet. Det var lenge strid om hvem som hadde tent på byen – japanerne, eller kinesere som ønsket å gjøre det vanskelig for fienden å innta byen.
På Taowhalun ble kirkeklokkene bare brukt til å varsle flyalarm i løpet av fem år. Gudstjenestene fikk folk beskjed om på annen måte. Ingen skulle være i tvil om at fiendtlige fly var på vei når klokkene kimet fra kirketårnet.
Antonie Torset forteller i sin bok Liv og spenning i et Kina som var om et bombetokt ved elva en høstdag. Flyene traff bebyggelse langs elva og båter nedenfor misjonens bygninger. Mange ble drept og såret. Alle pasientene på sykehuset som ble ansett for å være friske nok ble sendt hjem. Sengene måtte gjøres ferdige til å ta imot de som snart ville bli båret opp fra ødeleggelsene ved elvebredden.
Det varte ikke lenge før sykehuset ble overfylt. Da måtte personalet åpne kirken. Benkene ble satt sammen to og to. Det ble lagt halm oppå benkene og bomullstepper ble rekvirert fra vertshus i nærheten. Her la de lemlestede mennesker tett i tett.
«Kirken var full av stønn og grenseløs lidelse. Vi måtte alle hjelpe til med førstehjelp, enten vi var kyndige eller ei,» forteller Torset. «Innenfor alterringen lå en gravid kvinne. Hun hadde fått en bombesplint gjennom ryggen og inn i lungen. Når hun pustet, surklet blodet ut og inn. Om natten fødte hun sitt barn. Men neste morgen døde både moren og barnet. Mange andre døde også.»
I dette kaoset av usikkerhet, død og lidelse skulle morfar forsøke å skaffe finanser til et diakonalt misjonsarbeid. Krigen bølget fram og tilbake i flere år. Tre ganger ble Changsha tatt av japanerne, men ble slått tilbake. Fjerde gang de angrep byen, ble den besatt av japanske tropper helt til krigens slutt.
Måtte bli. Da krisen var på sitt verste, hadde de fleste misjonærene flyktet til Tenchiaoping, fjellet der de holdt til i sommerferiene. De opplevde at de var beleiret av japanske tropper og holdt ekstraordinær misjonærkonferanse for å legge planer for hva de skulle gjøre. De hadde lite penger å leve av. Og hvor skulle de evakuere? Hele den kinesiske kystlinjen var blokkert av japanske skip og tropper. Det fantes en liten mulighet: Å reise vestover mot India, men det var et sjansespill. Og hvordan skulle de finansiere en slik reise?
Det var 28 misjonærer og fem barn i Kina for Misjonsselskapet på dette tidspunktet. To familier skulle reise til krigshovedstaden Chungking. Ti av dem skulle forsøke å reise til USA via India og bli boende der til Norge ble fritt igjen. Resten måtte bli værende i Kina og forsøke å holde arbeidet i gang. En av disse var morfar.
Brevet. I løpet av de fem krigsårene nådde bare to brev fra morfar i Hunan-provinsen fram til familien i Stavanger. De fant veien gjennom kanaler i Røde Kors, den norske eksilregjeringen i London og folk i motstandsbevegelsen i Norge. En mann ringte på døra i Rogalandsgata en dag og leverte brevet uten å vende blikket mot den som åpnet. Mannen forsvant uten et ord.
Morfar var i live, sukket mormor lettet. Hun hadde etter beste evne forsøkt å holde motet oppe hos seg selv og resten av familien. Uvissheten plaget henne dag og natt og hun var blitt radmager på grunn av mye arbeid, ensidig kost bestående av spekesild og havregrøt, søvnmangel og konstante bekymringer.
Det ble mange ensomme og slitsomme uker, måneder og år for morfar i Changsha. Han hadde hendene fulle. Dyp bekymring for familien i Norge tæret på frimodigheten: Hadde han foretatt valg som hadde gått urimelig hardt utover kone og barn? Han visste ingen ting om hvor lenge denne atskillelsen ville vare. Hvor lenge ville Hitler holde Norge okkupert? Og hvor langt ville japanerne tvinge Kina i kne?
Hjemkomst
Morfar ble værende i Changsha helt til japanerne kapitulerte i august 1945. Han hadde knapt noe alternativ etter det misjonærkonferansen hadde besluttet. Årene i Kina med liten tilgang på informasjon hadde gjort ham ukjent med utviklingen i Norge. Da familien møtte ham på jernbanestasjonen i Stavanger, trodde han at min far, hans svigersønn, var hans yngste sønn.
Morfar hadde mye å ta igjen av familieliv og omgang med gamle venner. Mormor merket godt at nesten all oppvask og atskillig rengjøring tok han for henne, så sant han var hjemme. Hun følte at han bar henne på armene sine. Dette var lenge før likestillingens tid.
Les flere artikler i serien 'Derfor dro de':
3. Misjonærkallet - hva er det?
4. Skudd mot toget gjennom Sibir
5. Krig og uvisshet i Kina
Vendte tilbake
De fleste ville vel sagt at mormor og morfar hadde gjort nok for misjonen etter tretti år med krig og uro. Men allerede halvannet år senere dro de tilbake til Changsha. Gjensynet med kinesiske medarbeidere var rørende. Alle så at freden ikke var kommet til Midtens Rike selv om japanerne hadde tapt krigen. Uroen vokste.
En ny tid var i vente.