Høyres modernisering

(Gardermoen): Denne helgen avholder Høyre sitt landsmøte på Gardermoen. Til tross for at Wara-­saken kaster lange skygger over landsmøtet, har Høyre all grunn til å være fornøyd med alt de har fått til.

Delegatene fra hele landet vet at de deltar på Norges mektigste politiske verksted. Høyre vokser igjen på målingene ved inngangen­ til kommunevalgkampen. De har for lengst inntatt rollen som Norges statsbærende parti og leder en koalisjon som har flertall på Stortinget.

LES OGSÅ: Solberg lover å bli «menneske-investor» – dunket til mot økonomer og gjenger

Motkulturene

Men i takt med at Høyre er blitt stadig mektig­ere og gjennomfører sin strukturpolitikk, skurrer det i Høyres omland – i miljøer rundt Høyres egne samarbeidspartnere.

Rundt om i landet er motkultur­ene våknet kraftig til live igjen. Det gir seg særlig uttrykk gjennom at Sp og partiene til venstre for Ap vokser. Men på ulikt vis er motkulturene også tungt til stede hos samtlige av Høyres ­regjeringspartnere. Det har trolig bidratt til å svekke oppslutningen til Frp og Venstre på målingene.

Også det ferskeste regjeringspartiet KrF vil kunne merke ­moderniseringsmotstanden med større kraft, når de nå prøver å reise seg etter den opprivende sidevalgstriden.

Men hva består denne motstanden i motkulturene i?

Fra NSB til Vy

Reaksjonen på NSBs navnebytte til Vy, er et av de mest synlige og ferske eksempl­ene.

Selv om også Høyre-folk ­reagerte på det nye navnet, så stikker­ kritikken dypere i andre ­steder av det politiske Norge. I en del av de norske motkulturene oppleves Vy som et slags symbol for noe større.

Overordnet består kritikken i disse miljøene i en kombinasjon av et distriktsopprør, en anti­moderniseringslinje, en anti­elitetenkning og motstand mot de konkrete konsekvensene av privatisering. Et viktig fellestrekk er at mange kjenner seg fremmedgjort. Og mer alvorlig: De kjenner seg maktesløse.

Frp og Vy

Dersom vi ser på Frps velgere er det interessant at reaksjonene mot Vy var sterke. En av partiets stortingsrepresentanter fortalte at e-postboksen hans var full av meldinger fra sinte velgere. De reagerte på at deres egen samferdselsminister­ Jon Georg Dale kunne tillate et slikt navn på en norsk bedrift som alle har et forhold til.

Dette til tross for at Frp gjennom en årrekke har jobbet for både oppdeling og privatisering av statlige selskaper. En politikk som betyr at staten spiller en tilbaketrukket rolle. En av konsekvensene er at selskapene selv bestemmer navn.

Men det er langt fra sikkert at alle Frp-velgerne har overskuet de konkrete konsekvensene. Det er heller ikke sikkert at ønsket om en slank og redusert stat var grunnen til at de valgte Frp. Kanskje har de valgt Frp på grunn av innvandringspolitikken, og tilhører den mer populistiske ­delen av partiet.

De er ikke spesielt opptatt av liberalisme og har ikke et ideologisk forhold til privatisering og reduksjon av staten. De er derimot opptatt av at de politiske lederne ikke opptrer som «en elite».

Derfor reagerer de på det de oppfatter som en «ny semi-statlig elite». Et godt betalt direktør­sjikt som bestyrer vårt fellesgods, bruker våre skattepenger og ansetter dyre konsulent­selskaper til å lage «tullenavn» på NSB.

Dessuten er disse direktørene ikke folkevalgte, og står dermed ikke ansvarlig overfor folket. De sitter i sine posisjoner med «tillit» fra styrer som er indirekte valgt. De er mektig aktører uten ansikt.

Dette skaper både avstand og sinne. Og det har sterke fellestrekk med internasjonale reaksjoner mot globaliseringen, der nasjonale politikere har gitt fra seg ansvar. Et fellestrekk er at sentrale maktaktører ikke kan stilles direkte til ansvar.

LES OGSÅ: I sin tale til Høyres landsmøte lovpriste statsminister Erna Solberg firepartisamarbeidet og ga et spark til de som har tvilt på hennes borgelige drøm.

KrF og Venstre

Mye av denne reaksjonen blir delt av velgergrupper i både Venstre og KrF. En viktig tilleggsdimensjon er at jo nærmere regjeringspartienes velgere ligger inn mot sentrum, jo mindre engasjement har de for privatisering. Blant Venstre og KrFs er det et tydelig engasjement for at mer ansvar og makt skal ligge hos våre folkevalgte.

I Venstre har dette sammenheng og klangbunn i en sentral ideologisk idé om at landet skal bygges nedenfra. Og at politikere som ombudsmenn skal ha ansvar og dermed kunne stilles til ansvar.

KrFs velgere er likere Sps velg­ere. En god del av disse er ­tydeligere kritiske til alt som går i retning av privatisering. Men det kommer langt tydeligere fram når konsekvensene blir synlige, slik som i NSB-Vy-saken.

Høyres forståelse

Disse motkulturene har Høyrefolk generelt lite forståelse eller sympati for. Høyre er en politisk bevegelse spekket av næringslivsfolk, der privatisering og alle dens konsekvenser er både naturlig og ønsket. For dem er politikk i stor grad er koblet til økonomiske modeller og realiteter, og i mindre grad følelser, slik som ­avmakt.

Derfor er det ikke så lett for Høyre å forstå eller ta på alvor de bevegelsene som nå skjer i og rundt de andre partiene i Norge. Særlig fordi motstanden i stor grad er koblet til resultatene av Høyres politikk, som er villet og ønsket.

Til Vårt Land ga Erna Solberg nylig uttrykk for at hun ikke ville gi ekstra drahjelp til KrF og Venstre. Men at de to små partiene ville kunne vise seg fram gjennom den felles politikken regjeringen meisler ut.

Dette viser Høyres og Erna Solbergs tankegang. Og det viser en slags tro på at de andre regjeringspartiene er skrudd sammen på samme måte som Høyre. På rødgrønn side har Ap slitt med liknende holdninger til sine små regjeringspartnere.

Regjeringsprosjektet

For Solbergs regjeringsprosjekt kan mangelen på forståelse for motkulturene over tid blir skjebnesvanger. Ikke fordi hun vil få et dårlig forhold til Siv Jensen, Trine Skei Grande eller Kjell Ingolf Ropstad.

Men fordi en del av velgerne deres ikke liker følelsen av å være fremmedgjort og maktesløs. Da kan Frp miste velgere, og Venstre og KrF forbli under sperregrensen. Dersom dette skjer vil det til slutt ramme Erna Solbergs regjeringsprosjekt.