Mediekatastrofen

«Bildene av barn om ikke finner igjen foreldrene, har du sett dem? En mor som leter etter barna sine. Sett deg inn i situasjonen. Kan du tenke deg noe verre? Og jeg som har vært mest opptatt av om sparepengene mine er trygge i Skandiabanken.»

Sitatet er fra en oppbrakt venn. Han var opprørt over bildene, over påminnelsen om det grusomme. Ikke minst er han opprørt over at norske og utenlandske medier skriver mest om finanskrisen.

Krigen i Den demokratiske republikken Kongo (heretter bare Kongo) er ikke ny. Men oppmerksomheten i norske aviser har vært liten, med enkelte unntak. Noen har jevnt og trutt skrevet om konflikten som har drept millioner og sendt folk på flukt, splittet familier og ødelagt liv etter liv. I fjor høst hadde Vårt Land hovedsak om den glemte krigen, og da sa Jan Egeland at krisen i Kongo er den verste verden har sett siden annen verdenskrig. I dag sier han akkurat det samme. Og det er flere som sier det. Situasjonen er mer håpløs, grusom og hjerteskjærende enn for to år siden.

Krigen eksisterer. Samtidig virker den ikke på oss uten at mediene gjør jobben sin.

Oppvåkning. Endelig er mediene interesserte. Det betyr at verdenssamfunnet ikke lenger kan lukke øynene, mener forfatter og Kongo-kjenner Per E. Fosser. Vi ser jo hva som skjer, vi hører rapportene, selv om det ikke er mulig å forstå omfanget.

At fjernsynsbildene fungerer som en vekker for oss, for myndigheter og politikere, er positivt. Midt i all elendighet er det positivt, for det kan brukes til noe.

Professor Helge Rønning, også han ekspert på Afrika, påpeker at det ofte er de internasjonale hjelpeorgansisjonene som setter inn støtet på krisen i ett bestemt område. Det trekker media til seg. Mediene blir oppmerksomme på en sak dersom det er en ytre årsak til at de skal bli det.

Medienes flokkmentalitet kan også ha positive konsekvenser. Rønning mener medienes betydning ikke bør undervurderes. Det kan skape oppmerksomhet rundt konflikten og nøden, og kan muligens bidra til å presse fram politiske løsninger, sier han.

Avstand. Enhver hendelse og konflikt får større betydning for oss som er så heldige å stå utenfor hvis vi kan relatere oss til den. Forholde oss konkret til spørsmål som: Hva hvis det hadde vært mitt barn? Hva hvis det hadde vært meg?

Men det må kraftige virkemidler til for å rykke oss ut fra likegyldigheten. Marte Gerhardsen, generalsekretær i Care, gjorde nettopp det da hun denne uken røsket i oss om den utbredte bruken av voldtekt som våpen i konflikten: «Hvorfor viser det internasjonale samfunn så liten vilje til å stoppe dette? Ville vi lukket øynene hvis 200.000 kvinner i Europa var voldtatt? Dette representerer omtrent alle kvinner i Oslo. Lukk øynene og forestill deg omfanget», sa hun.

Likegyldighet. Lukk øynene. Likevel er det ufattelig.

Omfanget av voldtekter er så stort at det kalles en epidemi og et masseødeleggelsesvåpen.

Hva er det som gjør at de fleste av oss, til tross for det vi vet, ikke har tenkt så ofte på situasjonen i det østlige Kongo? Nå snakker jeg om folk flest, ikke om de spesielle, dem som gjør sin innsats for hjelpeorganisasjoner, misjonærer, helsearbeidere, alle de utrettelige. Vi andre har vært rammet av en likegyldighet og en forbløffende evne til å glemme.

Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktningehjelpen, kom nylig hjem fra krigsområdene. Blant annet besøkte hun flytkningeleirene utenfor Goma. Hun sier: Jeg tror det handler om at verden har sett på den humanitære krisen i Kongo i mange år, og at de nå bare tenker: «Jaja, det er bare kongolesere», som om de er vant med at det er sånn det skal være. Vi opplever en apati fra verdenssamfunnet, og det kan bare ikke fortsette. Vi må få flere ressurser, og de må komme nå.

Maktesløs. Vi andre har vært apatiske. Men når rapportene om matmangel, krigshandlinger og kolera kommer dag etter dag, vil flere hjelpe. Men hva kan vi gjøre? Følelsen av maktesløshet er ubehagelig reell. Ikke bare fordi Kongo er langt borte. Det er alltid en konflikt som pågår, en annen krig, barn som sulter, som ikke har rent vann, som lider under okkupasjon eller som har mistet foreldrene sine. Selvmordsbomber får notisplass. Det er konkurranse om de humanitære katastrofene, Kongo var lenge i skyggen.

Å ta grep over maktesløsheten er for eksempel å følge rådene til Rasmusson og andre som ber oss holde presset og oppmerksomheten oppe, gi penger og håpe på at partene inngår våpenhvile, slik at folk får mat og barn finner igjen foreldrene sine.

Glemt. En kollega var på besøk i Etiopia, det er lenge siden. Sjåføren og han kjørte forbi noen kvinner som tydeligvis var kommet for sent til en vannutdeling. De sto fortvilet og forsøkte å få vann i små kar fra en dam som var mer søle enn vann. Hva er det som skjer, spurte min kollega. «Å du vet, det er hungersnød her nå. Vi mangler vann. Vi har ingenting.»

Dette hadde ikke min kollega hørt om før han sto med begge beina midt i en stor katastrofe. Ingen hadde meldt om det hjemme i Norge. Ingen tv-bilder.

Hva skjer når tvbildene fra Kongo forsvinner?

For det gjør de. Når en annen krise påkaller oppmerksomheten vår. Eller når børsen går ned igjen.

Une Bratberg, featureredaktør

Enig? Uenig? Diskutér dagens kommentar
Start en ny debatt ved å velge «Nytt emne»