Det er vi mot dem
Det er en vakker tanke. Alle de som bor innenfor landets grenser skal snakke samme språk, ha samme kultur, dele samme verdier og være en slags etnisk storfamilie. En pen tanke som nesten er umulig, skriver Bjarte Botnen.
Ill. Ørjan Jensen
For drøyt 20 år siden var min gode venn og kollega John i Sarajevo. Den bosniske hovedstad egner seg for stille ettertanke og grubling over historiens lange linjer, og dette var seks-sju år etter Josip Broz Titos død. Dermed var det naturlig for John å spørre en eldre kar om hvordan fremtiden så ut: Kom mangefolksstaten til å gå i oppløsning eller ville den klare seg videre?
– Nei, alt ville bli som før, sa den gamle – og hadde en tilleggsopplysning: «Dagens unge menn klarer ikke et liv på skogen.» Han sa det nærmest i forakt over at Bosnias ungdom ikke ville være i stand til å mestre partisanenes barske liv. Der tok han altså feil, grundig feil.
Kommunismens oppløsning har skapt en nasjonalistisk flom av frigjøring, alle fra georgierne i Kaukasus til albanerne i Kosovo har opprettet sine egne stater. For estere, latviere og litauere har prosessen vært en reise tilbake til mellomkrigsårenes selvstendighet, for ukrainere og slovenere har det vært en reise inn i det ukjente, disse to gruppene har ingen skikkelig eller lang erfaring som egen stat.
Bestill abonnement her
KJØP