Livet i valgfrihetens tidsalder er ikke bare enkel.
Du har vel tenkt på hvordan du skal koble deg til det digitale bakkenettet. Og hva du skal stemme på mandag? Kanskje har du fundert mest på hva du skal velge; antenne, kabel, parabol eller TV via internett. Viasat, Get, Canal Digital eller Riks TV. SV, Sp, Høyre, Ap, FrP, RV eller en lokal bygdeliste der du bor.
Noen ganger er det nærliggende å tenke at frihet til å velge er oppskrytt og overvurdert. Dette gjelder i hvert fall for fire av ti studenter ved Det humanistiske fakultet (HF) på Universitetet i Oslo. De hoppet av etter ett år. Hva vil ledelsen gjøre for å forhindre avgangen fra bachelorprogrammet? Jo da, de vil innskrenke studentenes valgfrihet. Det er veien å gå for å få flere til å fortsette studiene. De unge studentene har hatt så mange muligheter at de har gått seg vill i systemet. Studieprogrammene skal fastlegges strammere, og fleksibiliteten skal bli mindre.
Det er ikke bare studentene som sliter, for mange mennesker er mengden av muligheter i ferd med å ta kvelertak på dagligliv og hjernekapasitet. Det er rett og slett for mye.
I dag lever vi så bra at vi kan stresse over antall yoghurttyper i kjøledisken, for hvilken er egentlig best? Er det noen som har fasiten? Speltbrød, rugbrød eller brød i det hele tatt? Hvilken strømleverandør og mobilselskap skal vi velge? Hva slags fritidsaktiviteter er det lurest at barna deltar i, hva blir konsekvensen hvis vi har valgt feil?
Tilgjengelighet er valgfrihetens tvilling, og skal gjøre det enkelt for oss. Det stemmer ikke alltid.
Einar Gerhardsen har fortalt om en tur gjennom Hol kommune. Sjåføren, en lokal Ap-mann, informerte en stadig mer imponert statsminister hva bygdefolket stemte. – På den gården stemmer de Bondepartiet, sa han og pekte oppover dalen. – Der stemmer de Venstre, fortsatte han og pekte på en annen gård. Partiet fulgte med odelen, kan man si. Så enkelt og stabilt. Valget var tatt, og det sto man for og med. I last og brast, tykt og tynt.
Dette er en morsom historie, men samtidig besnærende tanke: Vi trenger ikke tenke, valget er gjort for oss, forhåpentligvis til gavn for alle, og ikke bare en selv.
Fenomenet «ostalgi» er et annet eksempel på å ønske seg tilbake til en annen tid, der valgfriheten var mindre. Ostalgi beskriver lengselen etter dagliglivet før Berlinmurens fall. Ikke alle liker denne romantiseringen av et diktatur, hvor blant annet vareutvalget var ytterst sparsomt. Det var ikke gøy å stå i handlekø i Øst-Berlin eller Moskva. Det var heller ikke artig å ikke få lov til å velge hvilket språk man ville studere på universitetet.
En slik lengsel etter gamle dager, selv om gamle dager var fæle, kommer likevel på grunn av noe. For mange, en reaksjon på velstand og overfladiskhet. Individets rolle som forbruker og kunde er viktigere enn hva som er det beste for fellesskapet.
Hva er viktigst? At vi har frihet til å velge hva slags privatskole barna skal ha rett og mulighet til å gå på, eller om kommunens svømmebasseng fylles med vann igjen? Sammenligningen er kanskje søkt, men å sette to grupper opp mot hverandre, betyr faktisk å velge det ene.
Noen valg er lette å ta, men vanskelig å gjennomføre. Miljøbevissthet og å leve sunt, for eksempel. Her gir svaret seg selv, men ikke alltid lett å gjennomføre, hverken privat eller offentlig. Skal vi tvinges til å reise kollektivt? Selv rød-grønne lokalpolitikere i de største byene går mot sine egne statsråder og sier nei til rushtidsavgift, viser en oversikt Kommunal Rapport har utarbeidet. Både i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Kristiansand sier de rødgrønnes toppkandidater nei til å sende klimaregningen til landets bilister, selv om både
miljøvernminister og samferdselsminister har oppfordret til nettopp det. Det er også et valg. Og det er stemmesanking i innspurten.
I Norge er begrepet «personal shopper» ennå ikke utbredt, men stadig flere velger å bruke penger på en som kan handle for deg. I dag kan du få hjelp til å finne hva slags strømleverandør som passer best, eller hvilket telefonabonnement. Det finnes en mengde valgomater på nettet som finner hvilket parti du bør stemme på, enten du liker resultatet eller ikke. Men vi mangler ennå en som kan se helheten. Hva med en «personal chooser». En personlig velger. En som mater inn all informasjon om deg og dine valgmuligheter inn i en Petter Smart-maskin. Da må variablene være med: miljøholdning, samfunnsansvar, personlig utvikling, partipolitisk tilknytning, ønsker for fremtiden, TV-vaner og matvaner. Ut kommer fasiten. Så slipper vi å velge.
Une Bratberg, redaktør
