Helge Lurås, mannen bak nettstedet «Resett», har nok en gang søkt medlemskap i Norsk Redaktørforening.
Medlemskap i foreninger er noe som bør behandles og avgjøres av foreninger selv i et fritt samfunn. Men søknaden åpner for en interessant debatt om mediemangfold og hva «pressen» egentlig er. Det dreier seg om hvem kan kalle seg «journalist» og «redaktør» og nyte godt av de formelle og uformelle rettigheter det gir i vårt samfunn.
Bra med meningsmangfold
Norsk mediemangfold ville hatt godt av en sterkt innvandrings- og religionskritisk nettavis. Det finnes ikke, og bør ikke finnes, noen politisk avgrensing av hvem som skal få bli med i det gode selskap. Hvilke tema man skriver om avgjør heller ikke om noe kan kalles journalistikk. Det blir ikke automatisk journalistikk av at man skriver om politikk, utenriks eller økonomi. En rekke viktige norske mediebedrifter brukes store ressurser på helt andre tema og utfører et viktig samfunnsoppdrag.
Det er etikken og metoden som skiller journalistikken fra «barbarene ved porten». Journalister skal på fritt grunnlag søke sannheten, dokumentere den, og før de publiserer, vurdere om man ha aktverdig grunn til å trykke. Og det er her Resett har møtt en utfordring. Nettstedet har begått en rekke brudd på presseetikken uten å fremstå som særlig angrende. Derfor har Lurås blitt avvist når han tidligere har søkt medlemskap i Redaktørforeningen.
Tidligere denne uken slo avisen Klassekampen opp at «Medieforskere mener Resett ikke bryter med pressetikken, verken på nyhetsplass eller i kommentarfelt». Denne vinklingen spredte seg som ild i tørt gress i sosiale medier, men var, slik saker som deles mye ofte her, svært misvisende.
Legg hetsen på hylla
Forskernes konklusjon er nemlig følgende: «Resetts dekning og handlinger befinner seg i et presseetisk grenseland, mer enn at det er et fundamentalt brudd på den etablerte presseetikken». Forskerne understreker at de kun har studert Resett i to tilfeldige uker.
Du blir imidlertid ikke avholdsmann av to hvite uker. Resett sin største utfordring er ikke feilene de gjør, men holdningen de signaliserer til presseetikk. Et godt eksempel er da Resett i fjor publiserte telefonnummeret til en meningsmotstander. Denne publiseringen forsvarte Resetts redaksjonssjef Lars Akerhaug, og la friskt til at «dette er ikke noe vi kommer til å gjøre daglig». Nylig ble en stortingsrepresentant omtalt som «en slange». Dette ble og forsvart av Resetts ledelse.
Det handler om holdninger og metode, ikke meninger. Den dagen Resett legger hetsen på hylla og tar presseetikken og den journalistiske metode på alvor bør de være hjertelig velkommen inn i det gode selskap. Men ikke en dag før.
· LES OGSÅ TIRSDAGENS LEDER: Fjordman er ett av de sterkeste eksempler i moderne tid på at ord kan lede til drap
