I dag snakker Høyres Olemic Thommessen ut i Vårt Land om sine år som stortingspresident. Det vanskeligste og mest ubehagelige han opplevde i sine år som nummer to etter Kongen var ikke milliardoverskridelsene som førte til hans avgang. Thommessens tøffeste tid som stortingspresident kom da han måtte si nei til å møte Dalai Lama.

Det er lett å skjønne Thommessen kvaler. Han er tidligere leder av Tibet-komiteen, og har vært en tydelig røst mot kinesisk undertrykking. Da Dalai Lama i 2014 meldte sin ankomst til Norge valgte Thommessen å ikke ta imot Lama. Frykten var at et møte mellom Norges nr. 2 og Dalai Lama ville ødelegge arbeidet med å få Norge ut av Kinas diplomatiske «fryseboks». Der ble vi plassert etter at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010. Det var ikke et enkelt valg, men det var et realpolitisk riktig valg av Thommessen å ikke møte Lama i 2014.

Unnskylder ikke undertrykking

Kina er en supermakt, hjem til 1,4 milliarder mennesker og en rekke nasjoner, og er i moderne tid blitt hele verdens industrielle motor. Derfor må Norge ha en meningsfull dialog med Kina, selv om vi verdimessig står svært langt fra hverandre. Kina har gått å være et fullstendig mislykket kommunistisk diktatur som ledet folket ut i sult og armod til å bli en autoritær vekstmaskin. Ingen har ledet flere mennesker ut av fattigdom enn Kinas moderne ledere. Det unnskylder ikke landets undertrykking av opposisjonelle og uighurene i Xinjiang-provinsen, de nye sikkerhetslovene i Hong Kong og landets aggressive politikk mot Taiwan.

Norge bør åpne dørene

Det er ingen enkel oppskrift på hvordan å møte en supermakt som blir stadig mektigere, mer aggressiv og autoritær på en gang. Vi skal ikke ha noen illusjoner om Norges evner til å påvirke Kina i riktig retning, det er og blir naiv drømmetenkning, men Kina har endret kurs før. Olemic Thommessen er ikke den første, og blir garantert ikke den siste, norske toppolitikeren som vil oppleve et utfordrende møte mellom egne verdier og behovet for dialog, samarbeid og handel med verdens viktigste land.

Nå kommer kravet om å gi opphold til demokratiforkjempere i Hong Kong. Norge bør absolutt åpne dørene for undertrykte demokratiforkjempere, men utvelgelsen må ikke bli en politisk skjønnhetskonkurranse. Er det for vanskelig å få opphold i Norge i dag må liberaliseringer gjelde alle verdens forfulgte demokratiforkjempere.