I disse dager samles partigrupper myldrer det på møterommene rundt om i landets rådhus og fylkeshus. Årets lokalvalg har etterlatt et politisk landskap som er mer fragmentert enn noen gang. Det vil gi nye konstellasjoner. Mange har snakket om et mer polarisert landskap, men valgresultatet kan også vise seg å bidra til fornyelse av politikken på flere viktige områder.

Enkelte steder etableres det nye, og kanskje litt overraskende politiske plattformer. I Stavanger kan det ende med at Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger (FNB) inngår i et flertall med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt. Enkelte velgere har reagert kraftig på et slikt utfall og har kalt det et velgersvik.

Gruppelederne som forhandler, avviser kritikken og lover velgerne å innfri sine valgløfter, også i et slikt samarbeid. Dette er en pragmatisk innstilling, og nettopp pragmatisk konsensus er en av styrkene i norsk politikk, både nasjonalt og lokalt.

I lokale saker finner man sammen over parti- og blokkgrenser. I Molde går Sp sammen med Høyre, i Ålesund og Kristiansand ser det ut til at KrF bidrar til maktskifte, i rødgrønn retning. I Oslo ble det første byrådet der MDG og Ap samarbeidet, etablert for fire år siden. Mange var skeptiske, også internt i partiene. Nå er byrådet gjenvalgt. Erfaringene fra hovedstaden blir nyttige i andre byer som nå meisler ut nye politiske plattformer.

Hvis de store partiene ønsker å fortsette å være styringspartier, må de lytte til velgerne. Nå er signalet som er gitt at man ønsker en ny retning der flere stemmer og flere perspektiver får påvirke. Enkelte frykter et politisk kaotisk, men vi bør hegne om den lokale samarbeidsviljen. Det er i lokalsamfunnene nye politiske løsninger kan testes ut, og i en tid der omstilling utfordrer oss på flere områder, trenger vi nye løsninger som vokser frem nedenfra.