Identitetspolitikk er bare et nytt ord for en gammel sak

De seneste ukene har rommet opphetede debatter om Black Lives Matter-bevegelsen og det mye omtalte nyordet «identitetspolitikk». Mange bransjer har ført selvkritiske diskusjoner om strukturell rasisme og forskjellsbehandling, med PR-guru Hans Geelmuyden som det kanskje mest omtalte eksemplet. Geelmuyden uttalte selv at han var «født fargeblind», og at han derfor ikke kunne forstå rasismeanklagene. Siden snudde han.

Noe av det som gjør samtalen krevende, er at den beveger seg vekk fra forventningen om å finne en slags universell sannhet. Det paulinske idealet, om at det verken finnes jøde eller greker, mann eller kvinne, blir nå i stedet: «Jeg er greker, og som ­greker føler jeg at...» I disse diskusjonene kan det virke som det verste skjellsordet er «hvit mann på 50».

Men når «hvite menn som pusher 50» har blitt et fiendebilde i denne debatten, så er det heller ikke uten grunn. Det handler om at svært mye av makten i samfunnet har vært plassert i hendene til nettopp denne gruppa, som har vært blind for egne privilegier. Det er lett å påberope seg universelle idealer, når du selv ikke har noen av særtrekkene som gjør at du blir utsatt for bevisst eller ubevisst diskriminering.

Det kan virke provoserende når Sumaya Jirde Ali i gårsdagens Vårt Land sier: «Hvite og svarte kan ikke snakke om rasisme på samme måte». Ikke minst for alle de hvite som nettopp ønsker å delta i den anti­rasistiske kampen. Og risikerer ikke svarte med dette å gjøre venner til fiender?

Vi mener likevel Ali har helt rett i at erfaringsbakgrunnen er relevant for deltakelsen i debatten. Alle svarte i Norge har ikke like erfaringer, men mange av dem har et felles erfaringsgrunnlag som gjør det naturlig å mobilisere en felles sak. Det er dessuten ikke noe nytt med det vi kaller identitetspolitikk, som Anja Sletteland påpekte i gårsdagens avis: «For å kunne kjempe for likeverd og rettferdighet, må folk dyrke frem gruppeidentiteter basert på felles utfordringer.» Dette har blant annet kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen og lekmannsbevegelsen gjort tidligere. Også dette var og er identitetspolitikk. ­Ordet er nytt, men saken er gammel.

LES OGSÅ:

[ • – Mye av det vi diskuterer er mer knyttet til symboler enn reelt innhold, mener Anki Gerhardsen i Ytringsfrihetskommisjonen ]

[ • Sumaya Jirde Ali anmelder Nils-Øivind Haagensen: «Som leser må en gjespe seg gjennom det politiske landskapet som skisseres» ]