I går ettermiddag meldte UDI at de omgjør vedtaket om utvisning av den 32 år gamle småbarnsmoren og tannlegen Masha Aghabararian. Det er en fornuftig snuoperasjon av et vedtak som ga inntrykk av at saksbehandlingen i UDI allerede var overtatt av roboter.

Til tross for at hun fortsatt ammer den seks måneder gamle datteren hun har sammen med sin norske ektemann, vedtok UDI å utvise Aghabararian fra Norge i to år. UDI argumenterte for at dette ikke var «et uforholdsmessig vedtak», fordi kontakten med datteren kunne opprettholdes «gjennom blant annet telefon, internett eller besøk» i andre land enn Norge.

Bakgrunnen for utvisningen var at Masha Aghabararian hadde opprettet et enkeltpersonsforetak. Hun hadde også arbeidet som sekretær for ektemannens bedrift, og hadde hatt lavere inntekt enn det som kreves for å oppfylle vilkårene for arbeidstillatelsen. Det er derfor ingen tvil om at hun rent formelt har brutt vilkårene for arbeidstillatelsen hun har hatt. Men dette er ikke lovbrudd som har vært til noen belastning for samfunnet. Snarere viser saken at brudd på et regelverk som har vist seg å være foreldet og lite hensiktsmessig, kan få fullstendig urimelige konsekvenser for familier.

Det er bred enighet om at Norge er tjent med en streng innvandringspolitikk. Men vi er ikke tjent med en fagetat som «legger større vekt på politiske signaler enn på jussen», for å låne en formulering jusprofessor Mads Andenæs har fremmet i sakens anledning. Det er all grunn til å spørre om UDI har lagt seg på en uforholdmessig streng linje, og om dette kan skyldes et ønske om å bildgjøre oppdragsgiverne i Justis- og beredskapsdepartementet.

Denne gangen rammet UDIs lovpraksis en familie som kunne ta til motmæle. Det sørgelige er at saken ikke er et enkelttilfelle. Derfor er vi glade for at UDI nå varsler at de vil gjennomgå sine interne retningslinjer i saker som berører barn. Med mindre det er snakk om omsorgssvikt eller alvorlige lovbrudd, skal vi rett og slett ikke skille mødre fra sine spedbarn.