Den norske kirke har fått ny preses, eller ledende biskop, som Kirkemøtet har vedtatt at stillingen skal hete. Da bispemøtet enstemmig gikk inn for Olav Fykse Tveit var det ingen som tvilte på at han ville bli utnevnt. I går tilsatte Kirkerådet enstemmig ­biskopenes kandidat.

Vi vil gjerne starte med å si takk til avtroppende preses, Helga Haugland Byfuglien for en fantastisk jobb. Hun har først og fremst vært klok og samlende. Det har vært avgjørende i en periode da en av kirkens mest krevende debatter – om likekjønnet vigsel – raste som verst og fikk sin avklaring i et kompromiss.

Vi har tidligere uttalt oss på kommentarplass om Fykse Tveits kvalifikasjoner. Det skal vi ikke gjenta. Han også vil bli en trygg og samlende leder. Det viste han allerede i sin korte tale da utnevnelsen ble offentlig, og i sitt intervju med Vårt Land umiddelbart etterpå.

Det store spørsmålet er om han også vil være en synlig og hørbar leder. Dette er et av Den norske kirkes største behov nå: en profil som kan representere kirken i krevende debatter om tro og etikk. Som kan være offensiv og tydelig. Som kan utfordre, og hjelpe oss til å forstå. En som prioriterer den offentlige samtalen. Som håndterer rollen så godt at media ikke alltid må velge ytterfløyene for å få temperatur.

Han må gjerne være klok og samlende, men det trenger ikke nødvendigvis å bety ukontroversiell. Den norske kirke har en rekke standpunkter som antakelig ikke deles av flertallet av medlemmene, både i trosspørsmål og i etikkspørsmål.

De siste årene har Den norske kirke – også avtroppende preses – utfordret den politiske høyresiden, både i flyktning- og klimadebatter. I andre spørsmål har den vært bakpå. Det håper vi at vi slipper å si om framtidens debatter. Mange av dem vil bli krevende. De vil handle om menneskeverdet både ved livets begynnelse og ved dets slutt, om bioetikk og om teologiske tema. Vi trenger kirkens stemme i disse debattene.

Vi tror offentligheten tåler en kirke som overrasker og provoserer – selv om det kanskje kan føre til en og annen utmelding. Det er bedre enn en kirke som ligger lavt, som slutter å bety noe for samfunnets utvikling. Vår oppfordring til Den norske kirkes nye preses vil dermed minne litt om Tormod Kolbrunarskalds bønn til kong Harald Hårade: Drep oss, men ikkje med graut.

Les også:

Olav Fykse Tveit: – Det går an å bli så opptatt av utfordringene for kirken at man kan miste kraften til å gjøre det man skal

Olav Fykse Tveit: Det er ingenting som er fremmed for Gud. Ingen steder, ingen epoker eller mennesker som er håpløse

Alf Gjøsund: De gangene han har hevet stemmen merkbart, har det gjerne vært mot dem han mener splitter