Lover er regler storsamfunnet er blitt enige om for å skape et trygt og ordnet rom for menneskelig samhandling. Det er selve basisen for vårt samfunn, og mister vi respekten for loven, mister vi alt. Men loven har ikke alltid rett. Mister vi vårt indre ­moralske kompass, er fallet enda større.

Sivil ulydighet har kjøreregler

Det er en lang tradisjon i Norge for sivil ulydighet. Hans Nielsen Hauge og Einar Gerhardsen, to av ­Norges største nasjonsbyggere, ble begge dømt til fengsel i sin kamp for å skape et mer rettferdig samfunn. Alta-aksjonen utløste en politisk prosess som ga oss Sametinget og et sterkere vern av det samiske folks kultur og posisjon.

Men også for sivil ulydighet eksisterer det kjøreregler. Man skal ikke forsøke å unndra seg straff, man skal ikke bruke vold, og man skal ikke berike seg selv. Det er også sentralt at man har prøvd å vinne fram på lovlydig og demokratisk vis før man griper til sivil ulydighet, og at det kun brukes som virkemiddel i spørsmål med alvorlige etiske og moralske implikasjoner.

Grenseland mellom lovlig og ulovlig

Sivil ulydighet skal kun brukes i unntakstilfeller, og det skal koste. Villigheten til å ta straffen viser at man faktisk respekterer loven. Da havner aktivisten i et grenseland mellom lovlig protest og ulovlig aksjon. Arne Viste og Gunnar Stålsett har brutt loven, men de er ikke forbrytere.

Lovens avgjørende plass i vårt samfunn trues ikke av etiske og moralsk gjennomtenkte utfordringer til lovgiver. Respekten for loven trues mer av ­umoralske og urettferdige lover.