Kultur

Rundt år 1500 gikk Månen, Sola, Venus, Merkur, Mars, Jupiter og Saturn fortsatt i bane rundt jorda. Med ujevne mellomrom gjorde de noen små, eksentriske krumspring, kalt episykler, for å hente seg inn og opptre omtrent som forventa. Slik Jerusalem av guddommelig nødvendighet befant seg i sentrum på middelalderens verdenskart, var det helt selvsagt at jorda var universets midtpunkt.

Med en grublende polakk skulle denne selvsagtheten rokkes. Først ble ideen om at jorda gikk rundt sola og ikke omvendt, blåst av, men i løpet av noen hundreår forandret universet seg til det ugjenkjennelige.

Den grublende polakken var Nikolaus Kopernikus, som vokste opp i Toruń i Polen på slutten av 1400-tallet. Han ble sendt til Krakow og seinere til Nord-Italia og fikk en solid utdannelse innen teologi, kirkerett, astronomi og matematikk. Etter hvert fikk han tildelt embetet som kannik i Frombork i Ermland, og kunne der sitte velbemidla livet ut mens han grubla over himmellegemenes vandring.

Da han åndet ut i 1543, skal han, ifølge legenden, akkurat ha fått tilsendt et rykende ferskt eksemplar av sitt hovedverk De revolutionibus orbium coelestium (Om verdenshimmellegemenes bevegelser).